Kule kids – en håndbok

Bekymrer du deg for ungdommen din? Synes du at det er krevende å være forelder? Lurer du på om dere bruker nok tid sammen, eller har gode nok samtaler? Denne boken er skrevet til deg som prøver å være verdens beste mor eller far.

Du er pliktoppfyllende og ressurssterk, og du elsker barna dine. Jeg vil at du skal senke skuldrene og slutte å bekymre deg.

Det er ikke lett å være forelder i dag. Mange av oss opplever et stort press. Kravet til engasjement og involvering er høyt. Vi får mye av vår sosiale status gjennom barna og familielivet vårt, det er i privatlivet vi veies og måles. Hvor ofte har du ikke hørt venner fortelle om sin travle helg der de har vært med på treningsleir? Eller om at de har kjørt 15-åringen frem og tilbake fra arrangementer? Vi skryter gjerne mer av det enn det vi oppnår på jobben. Og det er påfallende hvordan vi snakker om å få flere kvinner inn i toppledelse og bedriftsstyrer, men i nabolaget er det – for å sette det på spissen – fortsatt den med de beste vaflene som har makten, eller den som står kveld etter kveld og ser på poden trene, som blir sett på som en slags helt. Og det er de jo, men når barna blir tenåringer, er det kanskje på tide å slippe tøylene? I alle fall litt?

De fleste av oss ønsker å tilbringe mye kvalitetstid med barna, og vi vil oppdra dem selv. Jeg vil si at dette er en verdi som står sterkt her i Norge. Likestillingen er også et ideal, og vi ønsker en høy levestandard. For mange er alt dette innenfor rekkevidde. Vi vil ha alt. Vi vil være gode foreldre, ha et likestilt parforhold, en spennende karriere og god økonomi. Jeg velger å kalle dette perfeksjonisme.

Vi som er tenåringsforeldre, har forsøkt å gi barna våre en trygg og beskyttet oppvekst, med stor vekt på barnets beste. Barna våre begynte tidlig i barnehage, og de har blitt stimulert på alle områder. De har hatt et variert fritidstilbud og tett oppfølging på skolen. En del av oss har slukt litteratur om hvordan man bør oppdra barn, fordi vi vil gi dem alle muligheter. Nå er de blitt en generasjon som tar skolen alvorlig. Majoriteten er opptatt av å være sunne og friske, og ønsker å skaffe seg god utdannelse og en god fremtid. Idealet er å prestere høyt på alle områder.

Tenåringene våre er en ganske vellykket gjeng, men de er også en generasjon som opplever at de er utsatt for mye stress og press. De gir uttrykk for at de har det vanskelig, og de bruker et sykeliggjørende språk når de setter ord på følelsene. Der man tidligere snakket om å være lei seg, frustrert eller sint, være sjenert, nervøs eller engstelig, snakker dagens ungdom om stress, angst og depresjon. Det store spørsmålet blir: Hvordan kan ungdommene ha det så vondt når alt har ligget til rette for dem?

I denne boken tar jeg med meg erfaringer og tanker jeg har gjort meg som psykolog. Med utgangspunkt i meg selv som mor og i møte med hundrevis av pasienter har jeg reflektert mye rundt foreldrerollen. Hvordan former samfunnet oss og de forventningene vi har til oss selv som foreldre? Hva trenger tenåringene i livet sitt fra foreldrene, sånn egentlig?

I praksisen min har jeg sett at det er noen problemstillinger som går igjen i forholdet mellom foreldre og barn. Jeg ser at foreldre strever med å skille mellom de behovene et spedbarn naturlig trenger å få tilfredsstilt, og de behovene en tenåring har. De små barna har behov for tilstedeværende, sensitive voksne som forsøker å forstå og dekke behovene deres. I dag er det nesten litt tabubelagt å problematisere tidlig barnehagestart eller hvor lenge mor bør være hjemme med spedbarnet sitt. Helt annerledes er det når våre søte små er blitt tenåringer. I stedet for å løsne på båndet er det kanskje noen som holder dem nær. For nær. Tenåringer er i en helt annen fase. De stiller store krav, men de har ikke alltid så store behov, i alle fall ikke på nivå med spedbarn.

Jeg snakker med mange ungdommer og foreldre, og jeg har lagt merke til at generasjonsforskjellen mellom ungdom og voksne viskes ut. Vi vil helst være venner med barna våre, vi vil ha harmoni og god stemning til enhver tid. Men skaper ikke vennerelasjonen problemer for ungdommene? Hvordan skal ungdommen gå gjennom sin naturlige løsrivelsesfase når foreldreskapet blir til vennskap?

Jeg har også merket meg at en del foreldre er svært aktive i sine barns liv, som om de ikke har et eget liv å leve. De vil gi dem verdens beste oppvekst.

Har du noen gang tenkt over hvordan det påvirker barn når de aldri får fri fra foreldrenes blikk og vurdering?

Blir de egentlig sterke, flinke og hardføre av at vi legger til rette for dem og støtter dem hele tiden?

Jeg er blitt opptatt av hvor langt vi foreldre strekker oss for å beskytte ungdom mot alt som er vondt og vanskelig. Men står de godt nok rustet til voksenlivet hvis de ikke har fått smake på virkeligheten i tenårene? Jeg skal dele noen tanker i denne boken rundt viktigheten av å kunne holde ut kjedsomhet og motgang, og hvordan du kan forholde deg når ungdommen din krever at du skal ta ansvar for det som oppleves av gledeløshet, ubehag og smerte – gjerne knyttet til grenser som bør settes i forbindelse med skjermbruk.

Sosiale medier er blitt en allestedsnærværende del av våre tenåringers liv, og det er liten tvil om at de opplever mye press gjennom ulike kanaler i den digitale sfæren. I tillegg bombarderes de med forventninger i media og fra venner. Jeg har bitt meg merke i at ungdommene i samfunnsdebatten ofte havner i en offerposisjon. Jeg vil se på om det går an å tenke annerledes. Kan vi som foreldre få dem til å ta et annet perspektiv?

Jeg møter mange ungdommer og foreldre som opplever mye stress. Foreldre ønsker å beskytte tenåringene sine, men føler seg maktesløse overfor jaget i samfunnet. Du kjenner det kanskje på samme måte? Jeg har gjort meg noen tanker om hvordan vi kan bistå barna våre. Avslutningsvis tar jeg for meg hvordan vi forholder oss til livets uunngåelige smerte. Ligger lykken i å unngå ubehag? Vi snakker mye om økning i psykiske plager blant unge. Er det sant at det er en økning? I så fall hvorfor? Og hvordan skal vi som foreldre forholde oss til ungdommer som strever?

Livshistoriene jeg bærer på, former min oppfattelse av hvordan vi egentlig har det i vårt samfunn, og jeg bruker en del eksempler i boken. Ingen av eksemplene er tatt fra virkeligheten, samtidig som alle er det. Mange pasienter har altså formet hver historie i boken. Ingen historie handler om én virkelig person. Men felles for dem alle er at de fanger en tendens jeg synes det er viktig å se på.

Når du nå skal lese denne boken, vil jeg at du skal tørre å reflektere litt over din egen oppvekst. Vi tar med oss våre egne opplevelser fra barndommen når vi selv blir foreldre, enten vi har våre foreldre som forbilder, eller om vi er opptatt av å unngå å repetere deres feil. Vi identifiserer oss med barna våre, så når vi viser dem kjærlighet, får vi en opplevelse av ikke bare å gi, men å få. Det betyr at sårene vi fikk som barn, lindres når vi kan tilby våre egne barn noe bedre. Omsorg for barn er derfor et svært personlig og sårbart tema for de fleste av oss.

Jeg håper at denne boken kan føre til at du ser på deg selv og barna dine med et annet blikk. Jeg kommer ikke til å fortelle deg hvordan du skal oppdra barn eller leve livet ditt. Men jeg vil gi deg kunnskap fra et litt annet perspektiv enn du er vant til å få i slike bøker som denne. Jeg ønsker at innsikten jeg her deler med deg, vil sette i gang tanker hos deg om hvordan du forholder deg til din tenåring. Du kommer til å kjenne deg igjen i eksemplene jeg gir, og noen ganger vil du nok humre litt. Kanskje vil du også bli provosert og føle deg kritisert. Jeg vet at du virkelig ønsker det beste for barnet ditt, og derfor vil jeg gi deg denne muligheten til å reflektere og kanskje gruble litt over hvordan du håndterer ulike utfordringer. Muligens klarer du å slippe taket litt mer?

Hovedbudskapet i boken er at det ikke er nødvendig, og heller ikke så bra, hverken for barna dine eller deg, at du prøver å være den perfekte forelder. Mitt ønske er at både du og tenåringen din skal få mer frihet til å være seg selv, større armslag og lavere puls. Når du har kommet deg gjennom, håper jeg at du er litt mindre bekymret og litt mer avslappet.

Målet mitt er at du stiller litt høyere krav til dem rundt deg, og litt lavere krav til deg selv.

Det er på tide å hoppe ut av hamsterhjulet.