Å furte ihjel et forhold

En gang hadde jeg en kjæreste som var altfor god til å furte. Han kunne være utmeldt og fornærmet i over en uke. Jeg visste sjelden hvorfor han furtet, og ethvert forsøk fra min side på å få et svar på det fortvilte spørsmålet: «Hva er det, er det noe jeg har sagt eller gjort?!», ble enten besvart med taushet eller et foraktfullt: «Det vet du best selv!» Den uken han furtet var han sint, avvisende og svarte med enstavelsesord.

Når ting var normalt mellom oss, hadde vi et hverdagsrituale med stearinlys på bordet hver morgen. I furteukene skulle det ikke tennes. Da satt han bak avisen, med brå bevegelser og et hardt uttrykk i ansiktet. Jeg var ung den gangen, og temmelig vettskremt. Jeg holdt pusten hver gang dette skjedde. Jeg har ubehagelige minner av hvordan jeg overtilpasset meg og pep og trippet rundt ham i furteukene, gjettet og strevde for å finne ut hva galt jeg hadde gjort, ba om unnskyldning for alt mellom himmel og jord (veldig irriterende når kjærester gjør det!) og ventet på å bli tatt inn i varmen igjen. Det endte alltid på samme måte. En morgen var det som om på-knappen ble slått på inne i ham. Han satt smilende ved frokostbordet, med tent stearinlys og te på kannen. Hver gang var jeg like lettet og gråtkvalt takknemlig, helt til den dagen kjærligheten min hadde krympet til under holdbarhetsgrensen og jeg ikke orket å være underlagt hans kontrollregime lenger. Jeg sa takk og farvel. Ingen har noensinne kommet noen vei med å straffe meg med furting siden.

Om å være fornærmet

Jeg kom over Arild Nyquists lille ironiske epistel Om å være fornærmet da jeg lette etter litterært stoff til dette temaet. Teksten gir et skråblikk på den balansegangen som må utøves skal man unngå at ens egen fornærmethet skal utløse tilsvarende reaksjonen hos partneren og dermed låse situasjonen lenger enn man egentlig ønsker seg. Den begynner slik: Det hender at jeg er fornærmet. Det er en god følelse. Man må spille på fornærmelsen så lenge som mulig, helt til begeret er tømt til siste dråpe – men ikke lenger. Dette er ikke den samme type fornærmethet som beskrevet ovenfor, der det handler mer om langvarig straffing som grenser til ondartet manipulasjon.
 

Velger man å melde seg ut?

Arild Nyquists fornærmede jeg vet at klokken tikker og begeret fylles, det er ikke tilfelle hos personer som bruker furting for å straffe og disiplinere en kjæreste. Fra utsiden ser det ut som om alle som furter velger å være utmeldt og at de bruker dette aktivt overfor partneren. Som terapeut har jeg imidlertid kommet på innsiden av enkelte mennesker som har lett for å trekke seg tilbake i fornærmethet, og det er helt klart noe merkelig som inntreffer i en del av dem når det skjer. «Det er som en organisk tilstand», sa en mann. «Det er en fysisk fornemmelse av å stivne til, og det bare skjer i meg, det er ikke viljestyrt, jeg bare stivner, både følelsesmessig og fysisk. Det hjelper ikke hva kona gjør. Og jeg vet ikke hva jeg gjør for å komme ut av det, heller, men etter noen dager eller en uke kan det plutselig gi seg, løsne liksom.» Han var ikke så veldig plaget av dette når han var inne i denne tilstanden, og det var når sant skal sies et lite element av fryd i det, en følelse av å slå tilbake mot urettferdighet. Noe i ham visste at det var et våpen, men han valgte det ikke, det var tilstanden som valgte ham.
 

Sint og krenket

I dag forstår jeg mer av furtingens psykologi, denne merkelige, barnaktige tilbaketrekningen som er fundert i et irrasjonelt behov for å bli inderlig forstått og «lest» uten å måtte si hva som er i veien. Den som furter er sint og føler seg krenket samtidig som personen motsetter seg på det mest bestemte å fortelle hva man er sint for. Å bidra til noen oppklaring kjennes helt urimelig og feil, nærmest fysisk umulig, og det er fornærmende i seg selv å bli bedt om å forklare. Romanen The Course of love av Alain de Botton handler om et par og deres vei gjennom ekteskapet. Begge er furtere, den mannlige parten i overkant mer talentfull i den kunsten enn kvinnen. Furting, skriver forfatteren, kan betraktes som en hyllest til det vakre, men farlige idealet som har sin rot i vår tidlige barndom: løftet om ordløs forståelse. Altså: Bare når vi ikke behøver å forklare, kan vi føle oss genuint trygge på at vi virkelig blir forstått, for hvis du virkelig er glad i meg, vil du reagere adekvat og omsorgsfullt på min sårethet. I motsatt fall er det et bevis på at du ikke elsker meg. Påstanden kan nok av mange bli oppfattet som dypt krenkende, skulle vi liksom være barn i voksen alder? Men kjenn etter, ideen er ikke helt på jordet. De fleste som har furtet og vært fornærmet kjenner igjen følelsen av å være et forurettet og såret barn.
 

Barnslig ubehjelpelighet

Arild Nyquists krenkede jeg besinnet seg og forstod når grensen var i ferd med å bli overskredet. Han vendte tilbake til det ufornærmede liv, sluttet å oppføre seg som et forurettet barn, kanskje var han til og med i stand til å si unnskyld til kona, eller i det minste ta imot en unnskyldning fra henne, noe som er helt nødvendig skal et forhold fungere som et hjem og ikke et torturkammer. Mannen med den organisk stivnede tilstanden – en tilstand som også inntreffer i mange kvinner – var ikke i stand til verken å si unnskyld for sin langvarige bortvendthet eller ta imot fredsbestrebelser fra partneren. Dette var ikke manipulering fra hans side, bare barnslig ubehjelpelighet, men forholdet led fordi han var så sårbar og aldri selv tok tak i sitt reaksjonsmønster. Min ungdomskjæreste likte altfor godt å straffe gjennom å være fornærmet, og derfor furtet han forholdet i stykker. Han var nok også et såret barn innerst inne, men på meg virket han bare slem og sta og uhyggelig. Den virkelig stygge siden ved forstokkethet, furting, fornærmethet og krenkbarhet er jo den manglende empatien som kan komme til å prege personen. Den fornærmede kan bli altfor glad i sin offerrolle og være ute av stand til å se at partneren lider.

Elsk hverandre!

Det er vondt å være fornærmet, men det er også vondt å bli utsatt for fornærmethet. I et parforhold må vi anstrenge oss for å regulere våre egne vanskelige følelser og ikke bli så oppslukt av vår egen skuffelse at vi kjører forholdet i senk. Vi må anerkjenne vår partners fortvilelse etter en krangel eller en uoverensstemmelse. Vi må ta imot hverandres reparasjonsforsøk og forsøke å elske hverandre, også når vi er på vårt dummeste.