Det er slutt

Vi vet mye om de forlattes situasjon, om deres sjokk og fortvilelse, men vi vet mindre om hva som leder til en beslutning om å gå ut av et forhold. I Det er slutt gir Sissel Gran «den som går» en stemme. Her forteller psykologen og forfatteren litt om bakgrunnen for boka.

Noen måneder etter kom det avgjørende øyeblikket. Jeg hadde snakket mye om hvor vanskelig alt var. En kveld – vi satt overfor hverandre i sofaen – vi så ikke på hverandre – jeg tenkte – «nå skjer det». Det var uvirkelig. Han sa: «Da er det vel over?» Jeg bekreftet det. Jeg hadde ventet så lenge, til han var klar, jeg torde ikke før. Han trengte å bli forlatt med æren i behold. Han kjente jo også da at sånn kunne han ikke ha det. Det var en «utafor-meg-sjøl»-opplevelse. Det peip i ørene. Det var angstfylt. Jeg var ikke sint. Jeg var rolig, saklig, for ikke å trigge et voldsomt sinne som han hadde vist noen ganger. Det var en veldig god grunn til å oppføre seg ordentlig. Han reagerte som om han fikk et dødsbudskap. Det var veldig rolig. Jeg gråt kanskje av spenningsutløsning. Så pusset vi tenner og gikk og la oss. Han sank inn i seg sjøl.

Å gå fra en person som man fortsatt føler omsorg for, men som man ikke lenger elsker, er vanskelig. De færreste gjør det med lett hjerte. Om forholdet oppleves aldri så tærende, kan det være mye som binder. Den som skal gå, gruer seg til å gjøre det slutt, selv om forholdet har vært vondt i mange år. Han eller hun vet at dette vil ramme både dem selv og partneren og eventuelle barn hardt. Jeg har selv vært en utbryter og vet mye om den smertefulle, indre kampen som kan foregå i årevis og som bereder grunnen for et oppbrudd fra en partner og et liv man så gjerne ville ha lyktes med.
Et interessant funn i flere undersøkelser er at mange svarer vet ikke på spørsmålet om hvorfor forholdet tok slutt. Det tror jeg er helt reelt. Mange som blir forlatt, kan ikke peke på noen spesiell grunn, de skjønner ikke hva som gikk galt, annet enn at den som gikk, var helt urimelig. Og mange som forlater, kan heller ikke gi noen fyldig forklaring på hvorfor de gikk. Noen sier at de var lei, at det var nok, at kjærligheten tok slutt, at partneren var psyko, at de traff en annen, men dette er ren overflatediagnostikk. Beskrivelser av årsaker til brudd blir ofte tynne fordi så mange nøyer seg med å peke på trekk ved den andre som en årsak til at man går. Sannheten er jo at det er de vonde følelsene den andre frembringer i en – frykten, ensomhetsfølelsen, følelsen av å bli begrenset, redusert, fremmedgjort osv. – som får mennesker til å løsrive seg.  Samtidig er det følelsene og tankene som vår væremåte utløser i den andre, som er medbestemmende for partnernes reaksjoner. Vi utgjør hverandres betingelser på godt og vondt. Når par sliter, og det er mye stress og mye som står på spill, innsnevres manges evne til å forstå seg selv innenfra (hva føler jeg egentlig), til å se seg selv utenfra (hvordan virker jeg på deg) og til å lese andre innenfra (hva føler, tenker, opplever du).