Ferdigsnakka par

Sensommertid har dårlig rykte på parfronten. Da vil folk skilles. Køen på familievernkontoret eser ut og de privatpraktiserende parterapeutene drukner i henvendelser. Det kan virke som om det er selve ferien som har tæret på kjærligheten, som om folk ikke tåler å ha fri sammen, som om det blir for mye å se hverandre hver dag, hver kveld og hver natt i tre uker.

Jeg diskuterte det med mannen min – han er rasjonell og pragmatisk. Han påpekte at køen kan forklares med en helt logisk og udramatisk opphopning. Siden familievernet og de private går for halv maskin i juli, kommer kriserushet i august og september. Det er klart, vi kan ikke gi sommeren skylden for økningen i samlivsbrudd. Men sommertid kan være en utfordring for mange par og være dråpen som får begeret til å renne over.

Min gode venninne fru Larsen minnet meg på en type par som er hennes skrekk – de ”ferdigsnakka parene” som sitter rundt på strandbarer og restauranter på alle feriesteder: ”De sitter og glor ut i lufta eller ned på mobilen sin, veksler knapt et ord. Jeg grøsser meg når jeg ser det. Takke meg til singellivet og ferieturer med gode venner.” Jo, det er et velkjent bilde. Jeg har sett mange ”ferdigsnakka par”, og da tenker jeg ikke på par som hviler harmonisk i den gode stillheten. Jeg tenker på middelaldrende par som sitter på kafé og tygger i resignert taushet eller småbarnsforeldre som snakker ivrig med alle andre men ikke hverandre. Disse parene småprater ikke en gang om det som er enkelt å snakke om – stranden, de andre gjestene, menneskene som går forbi, maten, prisene, været, morgendagens program. De smiler ikke til hverandre. De tar ikke på hverandre. Det er dypt fascinerende å observere slike par, for det er dødens skygge som ligger over dem.

Men hva er det egentlig som foregår inni par som er ”ferdigsnakka”, disse menneskene som kan være så sosiale og sprudlende overfor andre men som slukner totalt når de er henvist til hverandre? Jeg vet litt om hva som rir dem, for psykologer møter ofte par som har havnet i taushetens dal

For noen par handler tausheten mellom dem om dødelig kjedsomhet, om lang tids bortfall av forventninger og års fravær av følelser – både de gode og de vonde. De venter bare på en anledning til å komme seg videre alene eller med en annen, og disse synes jeg ikke så synd på. De greier seg. De vet at dette er den siste sommeren deres sammen. Bruddet skjer ofte uten stor dramatikk. Begge føler lettelse over å være kvitt hverandre. Noen av dem greier etter hvert å se på hverandre som venner.

Andre par er det verre med. Tausheten mellom dem handler om en slags skrekkens frys-tilstand. De har opplevd så mange smertefulle konfrontasjoner at samlivet er blitt et minefelt. Gang på gang har de erfart at alt de sier og gjør kan tas opp i verste mening av den andre. De er konstant på vakt, for bomber kan springe når som helst. Til slutt holder de nesten pusten for ikke å provosere hverandre. Ingen av dem tør å ta sjansen på å melde at det de virkelig føler er frykt, tristhet og lengsel etter nærhet. Det finnes fortsatt kjærlighet mellom dem, men den er skjør.

Så har vi den store gruppen par der den ene parten i alle år har tatt ansvaret for vedlikehold av forholdet, samtaler inkludert. Den andre har tillatt seg å være kjærlighetens gratispassasjer, har tatt relasjonen for gitt og aldri anstrengt seg. Det er ubehagelig å se slike par der den ene strever og strever for å få til en slags kommunikasjon mens den andre så vidt gir et grynt til svar. Det gratispassasjeren ikke forstår, er at et sted på veien kommer den aktive til å gi opp og bli hva vi kaller en ”utbrent forfølger”. Det er da tilstanden ”ferdigsnakka” inntrer i denne typen forhold. Da burde gratispassasjerene hoppe i stolen, for stillheten er et signal om at kjæresten deres er på vei ut.

Det er mye annet som kan skjule seg under den vonde tausheten i et parforhold, men hos ethvert ”ferdigsnakka par” er det én stor følelse som til syvende og sist får overtaket, og den følelsen er ensomhet. Vil vi beholde hverandre, gjelder det derfor at vi strekker oss mot hverandre med jevne mellomrom, holder samtalen i gang om stort og smått, anstrenger oss for å vise genuin interesse og være engasjert i hverandres liv. Hvis vi over tid slutter med alt dette, fordi vi kjeder oss, er altfor redde for å si noe feil eller er emosjonelt giddesløse, er det nesten garantert at den ene eller begge vil føle seg helt forlatt og lengte vekk - bedre å leve alene enn å svinne hen sammen med partneren. Det er dødsangst som knekker forhold, ikke sommerferien.