Å se seg selv 

Arne Lygre har hatt stor suksess som dramatiker både på scener i Norge og i utlandet. De siste årene har noen av stykkene også blitt kommersielle suksesser, med stor pressedekning og høye besøkstall. Både Tid for glede fra 2022 og I vårt sted fra 2024 fikk usedvanlig gode kritikker – og trakk fulle hus på teatrene.

Nå er I vårt sted nominert til Nordisk Råds litteraturpris, og den særegne litterære kvaliteten i Lygres dramatikk blir framhevet og understreket. «Med dette verket beviser Lygre nok en gang at han ikke bare er en viktig scenekunstner, men også en fremragende forfatter som fortjener å leses: Det er i kraft av sine sterke litterære kvaliteter at I vårt sted fortjener å bli nominert til Nordens viktigste litteraturpris», står det i jurybegrunnelsen.

Arne Lygre har til sammen gitt ut tretten bøker med skuespill, alle på Aschehoug forlag. Han har også gitt ut novellesamlingen Tid inne (2004), som han fikk Brageprisen for, og to romaner. I april kommer han med et nytt skuespill i bokform, Ikkje ein lyd, som blir en helaftens oppsetning på hovedscenen på Det Norske Teater.

Lygres litterære form har den type egenart, eller karakteristiske signatur, som er mulig å gjenkjenne fra stykke til stykke. Det er alltid en distinkt stemme som kommer fram i hans dramatikk, en stemme som våger å fortelle noe om menneskets livsbetingelser uten skånsel. Stykkene er ribbet for alt som er uviktig og forstyrrende, de går rett på det som betyr noe, det som sitrer. De er suggererende og framstiller eksistensens vilkår rent og sylskarpt, som regel i en naken og stilisert form. Mellommenneskelige relasjoner i alle avskygninger skrives mesterlig fram.

Det er ikke psykologisk realisme, likevel er det intenst psykologisk det han skriver. Han etterstreber ikke likhet med virkeligheten. Han er interessert i avgjørende enkeltsituasjoner, i spesifikke relasjoner og øyeblikk. Bemerkelsesverdig ofte finner han nettopp fram til de allmenngyldige øyeblikkene som sier noe utover seg selv.

Lygre er en dramatiker som liker å leke og bryte med vanlige regler for dramaturgi, han vil overraske. Han har sagt at det er et godt tegn når leserne ikke klarer å gi et presist handlingsreferat ev et stykke. Det at det finnes en stor grad av åpenhet, betyr at vi lesere er nødt til å bruke mer av vår intuisjon, at vi må tilpasse oss og lete fram til det i stykket som angår oss spesielt.

Av og til kan leseren bli i tvil om det som beskrives faktisk utspiller seg, eller om det bare er en tanke, en drøm, en fantasi vi følger. Iblant finnes et arsenal av ulike roller i én og samme karakter – Lygres scenepersoner lar seg hele tiden endre, de er foranderlige, aldri låst fast i seg selv – eller kanskje de er nettopp det.

I mange av skuespillene får vi tilgang til en persons tanker, samtidig som personen snakker med en annen. Slik følger vi de bakenforliggende refleksjonene mens talestrømmen pågår. Måten Lygre lar oss få vite hva personen tenker og sier samtidig på, kan minne om hvordan vi selv tenker og samtaler i våre egne liv. Det er også som om karakterene kontinuerlig ser seg selv utenfra, ikke klarer å miste seg selv av syne, selv om de står fast i samtale med andre. Å lese Lygres skuespill, kan minne om å lese et langt, fortellende, krystallklart dikt, der vi stadig vekk må gjenkjenne sider av oss selv vi ikke visste at vi hadde.

Arne Lygre er kjent for en minimalistisk skrivemåte, den gir en stille, gjennomskinnelig opplevelse – som et slags tomt rom der alt som ikke finnes, likevel blir synlig.