Foto:
Johan Mjønes om arbeidet med Spuria
Når jeg nå har skrevet romanen Spuria, tenkte jeg kort fortelle hvordan romanideen kom til meg. Det begynte med en scene. Den som nå er åpningsscenen i boka. Den første scenen jeg skrev.
I et intervju fortalte en gammel jordmor om spuriamødre og spuriabarn. Ugifte kvinner med uekte barn. Dette ordet, spuria, var ukjent for meg, så jeg ble nysgjerrig og leste videre. Jordmoren fortalte om en ung kvinne som var havnet i uløkka, på femtitallet en gang, en spuriamor. Denne unge kvinnen skulle gi bort barnet sitt til adopsjon. Og da hun ble forløst, la jordmødrene en hvit klut over øynene, så hun ikke skulle se barnet sitt. Det ble så mye vanskeligere å gi bort, om hun fikk se barnet.
Da skjedde en uventet, men samtidig naturlig kobling. Jeg har selv jobbet på sykehjem, og har vært med på stell av døde. Jeg har sett hvordan man noen ganger må lukke øyelokkene til døde ved å legge en våt klut over øynene. Disse to bildene smeltet sammen: Kvinnen som føder, med en klut over øynene, og den døde, med en klut for å lukke øyelokkene.
Der og da sto åpningsscenen klart for meg:
En gammel kvinne er med på stellet av sin døde mann.
Når pleierne legger en klut over øynene hans for å lukke øyelokkene, minnes hun en annen tid, da hun som ung jente var med barn, og ble forløst med en klut over øynene, så hun ikke skulle se barnet sitt.
Men nå, når ektemannen er død og det livet er over, bestemmer hun seg for å finne barnet igjen.
God lesning!
Alt godt
– Johan
«Helt nydelig! Mjønes er en spennende forfatter som har gitt ut flere kritikerroste bøker, men med «Spuria» bør han få et stort gjennombrudd. Denne gangen har han skrevet om barn født utenfor ekteskap, adopsjon og hemmelighold. Og det er gjort med stor følsomhet og innlevelse. (...) Johan B. Mjønes humanistiske tilnærming til menneskene i denne fine romanen sitter i. «Spuria» er en velskrevet og viktig fortelling om innenlandsadopsjon og stempling av mødre og barn som uekte.»
– Guri Hjeltnes, VG (Terningkast 6)
En roman om tid, hemmeligheter og folkesnakkets tyranni.
Kristin er blitt 87 år, og det er ikke tid igjen til å skamme seg, nei, ikke til å nøle heller. Da ektemannen gjennom mer enn 60 år endelig dør, må hun finne det barnet hun ga bort til adopsjon.
For å spore opp den lille gutten hun fødte da hun bare var 16 år, blir hun nødt til å fortelle det hun aldri har delt med noen. Hvorfor måtte hun gi barnet fra seg? Og hvordan har det preget hennes liv?
På barnesengene på fødeavdelingene sto det til langt utpå 1970-tallet, en V for viv om mor var en gift kvinne. Om mor var ugift, sto det skrevet en S for Spuria, som betyr falsk eller uekte. Mor og barn var merket fra første stund.
Alt vi skal gå i grava med av hemmeligheter.
Alt vi skal gå i grava med, som er holdt hemmelig for oss.
