Dette må jeg skrive om

For meg er det veldig ofte sånn at en roman består av flere mindre idéer som plutselig passer sammen. Jeg var allerede ganske interessert i året 1814: om man så vekk ifra selve grunnlovsarbeidet var året egentlig veldig spennende. I løpet av få måneder går landet ut av Henrik Ibsens «400-årsnatt,» blir skilt fra Danmark, går inn i en veldig kortvarig selvstendighet, er i krig i et par uker, før vi plutselig er under Sverige. Midt oppi dette er også stattholderen, regenten, kongen Christian Frederik, som går fra å tjene Danmark, til å tjene seg selv, til å tjene Norge. En historisk periode bør først og fremst skildres gjennom vanlige folk, og derfor forblir Christian Frederik bare et navn i denne boka. Men jeg hadde endelig to idéer som passet sammen: Året 1814, og en fattig families forferdelige dilemma.

Boka er hovedsakelig skrevet i senga i Huitfeldtsgate (hadde ikke plass til pult), på kontoret (etter arbeidstid) og på Nasjonalbiblioteket (omringet av stressa jusstudenter). Revideringen har foregått på hybel, lesesal og caféer i Edinburgh. Samtidig har jeg lest ekstremt mye gode bøker ganske langt fra mitt eget tema (som Vilhelms værelse, Penger på Lomma, Slow Days, Fast Company) og noen litt nærmere (som Herre, All Quiet on the Western Front, Koke bjørn). Jeg vet ikke om man kan se noen av de bøkene i denne boka, men de er der uansett.  

I tillegg leste jeg i forkant av skrivingen en haug av forskningsartikler om året 1814, og om spedbarnsmord og fattigdom. Under revideringen besøkte jeg Kongsvinger festning, og fikk omvisning på den gamle slagmarken ved Lier skanse av en veldig kunnskapsrik pensjonert oberst. I selve skrivingen måtte jeg jo likevel glemme mye av det jeg hadde lest, ellers hadde det bare stått i veien. Den kunnskapsrike obersten hadde også noen gode poeng jeg måtte late som jeg ikke hørte.

Et jentebarn er utvilsomt en historisk roman, og jeg har blitt inspirert av mange andre gode historiske romaner. Likevel har jeg også prøvd å rive meg litt løs fra en sjanger som til tider kan være litt traurig. Språket er ganske moderne, de gamle tiltalemåtene (De/Dem) er forkastet, og forhåpentligvis synes det at jeg ikke bare leser historiske romaner på fritiden.

Også blir det nå veldig godt å slippe å lese mer om spedbarnsmord.

«Suger leseren inn! (...) 24-årige Martin Tilrems historiske roman «Et jentebarn» er en imponerende debut fra et stort forfattertalent.»
– Elin Brend Bjørhei, VG