Foto: Knut Joner

Bli kjent med debutant Catharina Natalie Wandrup

Å debutere som forfatter er nervepirrende, fylt med glede og bekymring. Men uansett følelse som sitter i kroppen er det en stor dag å holde sin egen bok i hendene for første gang.

Vi har snakket med en av høstens debutanter, Catharina Natalie Wandrup, som har skrevet boka Søstrene Lumière – Stjerner over Tivoli.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

Søstrene Lumière dukket opp en dag da jeg, på samme måte som hovedkarakterene i boken min, følte meg etterlatt i en verden jeg ikke forsto. Faren min hadde nemlig brått blitt alvorlig syk noen uker tidligere. Jeg gikk langs gatene i Grim i Kristiansand sammen med mine to småsøstre (som da var 8 og 10 år). Vi levde oss inn i en lek om tre prinsesser som hadde mistet alt og prøvde å finne veien hjem. Den leken ble til denne boken.

Der og da overrasket det meg at vi tre plutselig kunne forholde oss til skumle temaer, som for oss var blitt skremmende virkelige da faren vår ble syk. Vi kunne til og med le. Senere har jeg tenkt at det tross alt ikke var så merkelig, det er jo derfor vi har historier, så vi kan kjenne på det som er litt for vanskelig å håndtere i virkeligheten.

Også har jeg jo puttet inn så godt som alt jeg synes er gøy i denne boken her, da:

Triks for å gjemme seg, blomster-nerding, cowboy-byer, referanser til eventyr (spent på om noen finner alle), stjernenavigasjon, damplokomotiv og hologrammer.

Hvor og når skriver du?

Det stedet jeg har skrevet mest er kanskje kjøkkenet mitt, etter at de andre i huset har slått seg til ro for kvelden. Kjøkkenvinduet har utsikt til Det kongelige slottet i Oslo som jo passer ganske bra når man skriver om tre prinsesser.

Ellers er denne boken skrevet i stjålne øyeblikk på kafeer, tog, filmfestivaler og mens jeg venter på datteren min på diverse piano og turntimer. Alltid med musikk på øret.

(På Spotify har jeg en egen spilleliste med låter jeg tror karakterene ville likt.)

Hvilke forfattere inspirerer deg?

Den aller første forfatteren som virkelig inspirerte meg til å begynne å skrive var Rune Belsvik med den morsomme, tankefulle serien om Dustefjerten fra begynnelsen av 90-tallet. Den første boken er en fantastisk skildring av å være forfatter. Da jeg møtte på den boken for første gang som fireåring, hadde jeg jo ikke lært å skrive selv, så jeg leste inn egne fortellinger på kassett i stedet.

Hva leste du selv som barn?

Det ble mange sene kvelder etter leggetid med lommelykt og et Donald-blad, eller en Modesty Blaise historie fra Agent X9. Jeg hadde alle mulige triks for å ikke bli avslørt og følte meg veldig lur. Nå som jeg er blitt voksen mistenker jeg at pappa gjennomskuet hele opplegget, men sympatiserte så mye med behovet for å lese ferdig en spennende historie at han lot meg lese allikevel.

Blant favorittforfatterne var Astrid Lindgren, Roald Dahl, Michael Ende og Jules Verne. Når jeg tenker over det, er det muligens derfor jeg har endt opp med å skrive en historie om ensomme barn med humor som legger ut på en mystisk reise i ukjente farvann ...

Hvilken bok leste du sist?

Min egen bok, før den ble levert for siste gang ...

Jeg begynte også nylig på «Spells for forgetting» av Adrienne Young. Den handler om beboerne på en øy utenfor Seattle som er full av gammel magi, mysterier og til og med et uoppklart mord, og det hele er beskrevet med et vibrerende språk. Perfekt høstbok.

Har du noen gode råd til kommende forfatterere?

Skriving er akkurat som å vokse opp: Noen ganger fryktelig gøy, andre ganger fælt. Enkelte dager bringer deg geniale løsninger som gjør at alt gir mening! Og så kommer øktene med masse strev som tilsynelatende ikke bringer deg noe sted ... Men alle de dagene er like nødvendige.

Og ikke vær redd for å dele det du skriver med andre. Det føles helt J*****, men det må til. Riv av plasteret. Ikke vent på at du blir fornøyd med teksten selv. Jeg er sikker på at du oppdager at det er en veldig effektiv måte å gjøre fremskritt på!