Dikt om Sverige

I Dikt om Sverige skriver Jo Eggen om det svenske sosialdemokratiet og svenskenes kolossale boligbygging, men også om baksiden: Sentralisering, fraflytting, befolkningsnedgang, politisk splittelse. Boka er skrevet i forbindelse med Eggens reiser i Sverige gjennom to år, og gjennom flere årstider. Samlingen er den foreløpig siste i en serie med reisedikt, som fra tidligere omfatter Stavkirkedikt, Øydikt, og Ruindikt.

Dikt om Sverige er delt inn i tre deler. Kaiene, handler om fuglen kaie, og foregår i Falköping. Annen del, Blokkene, har boligbyggingen under sosialdemokratene som et fokus. Tredje og siste del, Bjørkene i Umeå, tar utgangspunkt i den nordsvenske byen Umeå, som kalles «Björkarnas stad», fordi nesten alle sentrumsgatene der er bjørkealléer.

I sin særegne stil, løfter Eggen den konkrete tematikken til poesi som er vekselvis vakker og politisk, sår og munter, opphøyet og rasende.

Hvorfor skrive dikt om Sverige?

Den direkte grunnen er at familien lånte en leilighet i Uppsala i en sommerferie på 1960-tallet. Ved å undersøke litt fant jeg igjen stedet, et typisk blokkområde fra det svenske sosialdemokratiets storhetstid. Jeg leste mer omkring det, og kom inn i de store konfliktlinjene i nyere svensk historie: velferdsstat, men også sentralisering og avfolking.

Men igjen, hvorfor Sverige? Sverige ligner Norge, men er samtidig helt annerledes, med en helt annen historie. Mens landet vårt var koloni, var nabolandet en sentralstyrt stormakt. Det gjorde svenskene til et lydigere folk, med viktige unntak, særlig i nord. Så har landet gått fra sosialdemokratisk fyrtårn til nyliberalistisk kasino med Stockholmsaviser som talerør.  

Dette dramaet setter tanker og følelser og diktskriving i sving når du reiser rundt i den svenske "provinsen": Hvor i all verden kjøper du togbillett? Hvorfor står det ikke busstider og retning på buss-skiltet? Hvorfor er den store gruvestreiken helt usynlig i bybildet i jubileumsåret? Hvorfor er bibliotekets lokalavdeling putta inn i en mørk krok uten vindu og arbeidsbord? Hvorfor er svenske byer så jævlig døde? Hvorfor er det nesten ikke en butikk igjen i det vakre Härnösand, og hvorfor måtte de plutselig miste universitetet sitt? Hvorfor har de ikke noen bunadsgerilja?

Er Sverige blitt en parodi på Norge? Er Sverige et advarende speil for Norge?

Vinterbjørk

Lys i hotellvinduets februar
bare bjørka sjøl
inni seg et sted
kaster ut nakent
kaster ut hvitt og svart
hvit stamme svart grein kvist
som henger svartner knokehvitner
lynets flerrende kvist
jordmørke snor
lissesvarte bark
med sovende rakler, sovende blomster
der treet henger seg klok som Odin
uten bladene det også var
det grønnsludrende uendelige nået
som aldri forsvant
bare sola kler stammen nå
runder seg eldre
skrudd gyllent på
langt borte
av ingen

et brunt stille blad
et stille brunt
så blei det synlig
så var det der
som en eldgammal trespade
kornete i blikket
på frostjord fortaushelle
tregtgjørende brunt

Høstbjørker

September, bjørkebyen Umeå
åpner gule øyne
på tvers av dit du ser
og ser med dem
slipper ett og ett på fortauet
falmer som pornoblad
dratt inn av glømselen i skogen

kanten, spissen av bladet allerede gul
grønt trekker inn i, bort fra bladet
i prikker, flekker, en strek i midten

det foregår i andre enn oss
rett foran og atskilt fra oss
i dem du nesten kan si dere til
der, og der, fra grønt til gult
som lå under det grønne
midtengult, det gule gule
det gules gult
det gules egne rop

bladet er der hele tida
til hele tida er slutt
hva er gult
det kan ikke være bare gult
det gule må være det andre
for lett til å være seg sjøl
det gule må være det gule
og lyse taust nettopp der

gule sprekker jeg ser med
gule sprekker som ser meg
fra hotellvinduet hotellfrokosten
eller bort ei bjørkegate i Umeå
gå meg bort i bjørkene
gulflekkete grønne
grønnflekkete gule
så, bladet øyet lyser fra

ikke høsta grønt med lauvkniv
fordi alt må nyttes
fordi høyet aldri strakk til
men ikke være til noe
der vi og språket trekker pusten
gult og grønt

det ustyrte øyet går inn mot
sin egen vrimmel
bjørkebyen glipper i
sjelen er i øyet
det gule blaffet
bladet sjelen var