Skogsus - Hans Børli

En novemberdag i 1945 kom Hans Børli innom Morgenposten i Oslo. Der møtte han Jack Fjeldstad, da journalist, senere en av våre fremste og mest folkekjære skuespillere. «Je har skrivi ei bok,» sa Hans Børli.

Boka var «Tyrielden», hans første diktsamling. På noen få linjer i avisa beskriver Jack Fjeldstad dette møtet, om en kar som alltid har likt å skrive. Om trangen etter å utdype horisonten ved hjelp av det trykte ordet. Til slutt spør Jack Fjeldstad: «Og bygdefolket synes vel det er morsomt dette at De skal bli forfatter?» Og Hans Børli svarer: «Ja, bokhandleren i bygda har fått mange forhåndsbestillinger på boka mi.»

I mange av diktene sine viser Børli den samme ydmykheten over å være en del av noe som er større enn seg selv. Et av hans aller beste, «Under Himmelen» avsluttes slik:

Han var skogsarbeider og ble derfor også kalt «skogens dikter». Han var ikke alltid like begeistret over tilnavnet. Men det var her han hadde både livets og inspirasjonens røtter. Han eide skogene med alt fra maurstienes små fotefar til himmelranda med stjernehimmelen over, selv om slekta aldri hadde eid et tre. Det er denne evnen til å se helhet og sammenheng som gjør at diktene bærer i seg et budskap langt utover den tiden de er skrevet i. Børli har noe på hjertet som ikke tæres av tidens tann. Der hadde han mye til felles med Alf Prøysen, en av dem som Hans Børli selv satte aller høyest. Det er noen tidløse verdier som all verdens materielle verdier aldri kan erstatte. Når vi tenker nøye etter, kan også vi stille sulten i hjertet. Ved å holde sinnet mjukt og hjertet varmt, ved aldri å gi slipp på drømmen og på håpet. Det kan synes vanskelig i en verden av så mye ufred og ondskap. Men gir vi slipp, så mister vi også etter hvert evnen til medmenneskelighetens gave.

Jeg oppdaget for alvor Børli tidlig på syttitallet. Ikke minst gjennom arbeidet i Arbeidernes Opplysningsforbund (AOF) og boka Vers fra skogen. Denne ble utgitt i forbindelse med Skogsarbeiderdagene i 1975. Siden har han vært med meg nesten overalt og i mange ulike sammenhenger. Jeg føler meg på en måte i slekt med Hans Børli. Vi deler de samme røttene. Folket mitt har heller aldri «eid et tre». De var husmenn, småbrukere, skogsarbeidere og landarbeidere. Fra deres arbeid vokste mine muligheter fram i det nye Norge. De bygde et land og en nasjon som vi høster fruktene av. Vi skal skape vår egen tid, men vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. Det er et gjensidig avhengighetsforhold mellom landet og folket. Hva vi er og hva vi blir, avhenger av det store vi. Vår evne og vår vilje til fellesskap og samarbeid, at vi ser hverandre. At vi kan skimte lyset i hverandres øyne. At vi gjør vår plikt og krever vår rett. Børli skriver om dette i diktet «Mitt liv»:

Jeg har gradvis utviklet min kjærlighet til lyrikk og dikt etter at pliktøvelsene med analyser av dikt fra Gymnaset var lagt bak meg. Og jeg trengte ikke gå langt for å finne den. Den gir meg inspirasjon, rom for tanke og ettertanke. Jeg slutter heller aldri å forundre meg over hvor enkelt og jordnært det kan sies. Denne kunsten å få sagt mye med små bokstaver og få ord. Evnen til å tegne bilder med ord, slik at folk forstår. Mitt forhold til Hans Børlis dikt kviler i stor grad på akkurat dette. Denne evnen til formidling og til å være tydelig kan være god å ha, også i politikken.

Derfor er det heller ikke så underlig at jeg lot Hans Børli «slippe inn» i Finanstalen. Og at jeg nå i stille stunder tenker på hvem som skal lese Børli for statens finanser? Jeg lever også av ord; vi lever alle av ord. Derfor bør vi tenke over hva ord gjør med oss. Og vi må lære oss til å lytte, ikke bare høre. Lytte til naturen og de stumme tingene. Lytte til det som snakker uten ord og språk.

Hans Børli var opptatt av språket og språkets rolle for menneskene. Det er ordene og språket som gjør et folk til et folk. Ordene, dialektene og språket bærer våre røtter og vår identitet. All verdens informasjonsteknologi kan aldri erstatte ordene. Foruten selve livet, er bokstavene og ordene det viktigste vi har. Ord om glede og om sorg, ord om kjærlighet og om det å være menneske. Altfor ofte bruker vi de vonde ordene. Ord som sårer, de harde orda, ord som dreper. Vi burde bruke de gode ordene om vennskap og forsoning. Ord som bygger broer mellom kulturer, raser og folkeslag – ord om fred.

Det handler om å finne små nok bokstaver for å sette ord på de store følelsene, sa Hans Børli. Den som har noe på hjertet, trenger ikke å bruke de store ordene. Folk vil lytte likevel. Så kan vi lytte til hans ord – om ordene.

Ideen til denne boka kom fra naturfotografen Jørn Areklett Omre. Han har jobbet med prosjektet i flere år, og som dere vil se har det blitt en fantastisk visualisering av Børlis hjemtrakter. Spennet i Børlis forfatterskap er stort, her er mange emner og temaer. Utvalget viser mangfoldet i hans diktning; forbindelsen mellom det nære og det fjerne og hvordan vi som mennesker er en del av en større helhet. Børli vendte ofte tilbake til det livsfilosofiske, undringen over å være en del av denne store helheten. Livet har ikke bare en start og en ende.

Det lever videre i tingene, i solefallet og i stjernehimmelen. Bestandigheten, det som varer lenger enn oss selv – tingene sørger aldri – heller ikke det blå dikterbordet. På sin vei gjennom livet og fra sine vandringer gjennom fjell-skogene, deler han dette med oss og gjør oss i stand til å lytte og se det som skjer rundt oss. Samtidig setter han det i en større sammenheng så vi må lette blikket slik at «det lille nære ikke skygger så stort for det fjerne». I vår tid med en uendelig strøm av informasjon og fjernsynskanaler er det lett å se alt «på avstand». Dersom det blir vanlig, er ikke likegyldigheten langt unna. «Du må forsøke,» sier Hans Børli – « å løfte heile jorda med dine korte vinger.» Om du vil «løfte ditt eget liv opp i en høgere sfære, da må du samtidig løfte alt omkring deg». Det er nettopp da det gjelder å holde sinnet mjukt og hjertet varmt. Da kan det «store vi» en dag – og først da – skape fred blant menneskene. For å komme dit må vi gå veien om kjøkkentrammen. Jeg har mange timer på kjøkkentrammen hos bestemor og bestefar i Auggedal i Gausdal. Der satt vi i lune sommerkvelder og så på solefallet over storskogen i baklia. Nedenfor rant

Augga stille på sin ferd mot Storelva, Mjøsa og havet. Kjøkkentrammen ble vårt vindu mot verden. Jeg tenkte nok ikke så mye på det dengangen. I dag gjør det at jeg bedre kan se storheten i Børlis dikt «Junikveld».