Om natten lyser stjernene

Mats Steen led av en livstruende sykdom og var lenket til rullestolen. Han satt stort sett i kjellerleiligheten sin bak nedrullede gardiner og spilte data til langt på natt. Til foreldrenes store sorg isolerte han seg og ville ikke ut å treffe folk. Men da Mats døde 25 år gammel, tente venner over hele Europa lys for ham. Om natten lyser stjernene er en fortelling om hva man definerer som et godt liv, om vennskap og kjærlighet uten fysiske grenser, og om foreldrerollen i en tid der mange ikke forstår hva barna deres egentlig holder på med.

Begravelsen ble en vekker for foreldrene. De visste ikke at Mats hadde hatt et rikt sosialt liv i gaming-verdenen. World of Warcraft-gruppa Starlight var Mats' nettverk, og hans avatarer Ibelin og Jerome gjorde alt det Mats ikke kunne: løpe, være et midtpunkt og bidra i andre menneskers liv. Mats fant og til og kjærligheten her.

Robert Steen stiller eksistensielle spørsmål inn i vår digitale hverdag. Kan du etablere levende, virkelige vennskap med mennesker du aldri har truffet? Hva med kjærlighetslivet? 

Han utfordrer også vårt syn på gaming. Hva tenker du på når du tenker på gaming? Skytespill er bare en liten del av dette universet. Steen håper å kunne skape en positiv fortelling rundt spill og samspill og ønsker at boken kan åpne opp for dialog og språk rundt dette temaet. 
 

Hør podcastepisoden med Robert Steen

Les et utdrag her

«Noen ganger tenker jeg på skjebnen. Hvorfor dør barn? Hvorfor lever noen, og andre ikke? Og hvorfor ble jeg født med denne tilstanden? Er alt i dette universet virkelig så tilfeldig som noen sier? Styres vi av noe usett, ja, av skjebnen? I så fall er jeg ikke sikker på om jeg helt forstår konseptet. Jeg vet imidlertid én ting; jeg ble født og jeg er her.

Heh, noen ganger lurer jeg på; hva om et av de andre eggene ble valgt? Ville dette egget blitt en normal gutt? Kan være. Det er en tullete tanke. Jeg skal ikke gå ned den veien igjen. Jeg er her, jeg har vært her i 24 år nå, og jeg har tenkt å bli i mange år fremover. Om skjebnen vil.»

Mats Steen, 2013

I begravelser vil man ikke sitte på første rad. Et sted oppe i det steingrå kapellet slår klokkene sine dumpe slag. Flere folk kommer inn, stanser opp innenfor døren, søker med blikket, de krysser det teppelagte steingulvet, hilser, klemmer, holder hardt, lenge, setter seg. Stillhet. Det er et slikt alvor som alltid oppstår i begravelser når vi skal ta farvel med et menneske som har vært nær, som vi er glad i, som oppstår når vi mennesker konfronteres med det eksistensielle.

Vi er – vi er ikke.

Stolbein som flyttes, kremting, hosting. Et lite barn begynner å gråte og bæres ut.

I over tjue år hadde vi visst at denne dagen skulle komme. Vi visste ikke når, eller hvordan, men vi visste at dagen måtte komme, og nå var den her, fredag 28. november 2014.

Vi satt på første rad.

I over tjue år hadde vi tenkt på denne dagen. Hver dag. Det kunne gå timer uten at vi tenkte på det, timer da hodene var fylt av andre ting, med venner, arbeid eller ferie, timer fylt med latter og glede, men så slo tanken brått ned som en dirrende realitet. Som en visshet, et iskaldt gufs, det kunne være noe lite og prosaisk som utløste det – et host, en lukt, et blikk, en sang på radioen. Brått ble vi igjen minnet på det uunngåelige.

Selv om vi hele tiden hadde visst, var vi ikke forberedt. Sannsynligvis er det ikke mulig å forberede seg på å skulle bisette en sønn, en bror, et barnebarn – en 25 år gammel venn.

Vi forsøkte bare så godt vi kunne.

Alles øyne ble dratt mot den hvitmalte kisten, dekket av snøhvite roser og med et blått ridderklede, og gjennom hodene rullet minnene, flimrete filmer fra Mats’ liv, Mats som lo, Mats som badet, som vitset, det var bilder av Mats i rullestolen, den tynne kroppen i den store sengen, av pustemasken, av blikket hans i bakspeilet, vi hadde alle våre bilder av Mats.

Men noen i kapellet hadde aldri sett ham bundet til rullestolen og pustemaskiner. Når de lukket øynene, så de en ung mann som løp gjennom grønne skoger med flagrende hestehale, som satt ved bålet under stjernehimmelen, som flørtet og lo, som var omgitt av venner.

Av alt denne dagen, var det dem vi var minst forberedt på. De fem menneskene vi ikke kjente.

Mennesker vi ikke visste eksisterte.

Mennesker vi aldri hadde sett.

Mennesker Mats aldri hadde sett.

Kranser med roser dannet et slør ned midtgangen mellom de to benkeradene. Stearinlysene blafret og kastet lys over det store veggmaleriet i bakgrunnen. Jeg famlet med hånda, fant Trudes, klemte. Ved siden av henne satt Mia, som hadde mistet sin eneste bror. Og ved siden av Mia, hennes samboer Magnus. På første rad satt også mormor Ingrid, der satt Mats’ onkler Geir, Nils Otto og Martin.

Dørene ble lukket, det siste slaget fra klokkene. Stille, så stille som det bare er mulig å oppleve i bisettelser. Og så lød det fioliner fra høyttalere, før stemmen til Laleh fylte kapellet.

I will tell your story if you die
I will tell your story and keep you alive
The best I can
I will tell them to the children
If we have some, if we have some
That I’ve always felt the feeling we would die young
Some die young, some die young

Musikken tonet ut.

På høyre side satt de fremmede. Jeg hadde hilst på dem kvelden før. Det var Anne fra England, Lisette fra Nederland, Janina fra Finland og Rikke fra Danmark. Den femte var Kai Simon fra Oslo. Det var han som til slutt skulle reise seg, gå opp til talerstolen, kremte, kikke ned i arket, se utover kapellet, si: – Jeg vet at mens vi sitter her, så tennes et lys i et klasserom i Nederland. På et callsenter i Irland står det et lys på en pult. I et bibliotek i Sverige så tennes et lys. Han minnes i en liten frisørsalong i Finland. På et kommunalt kontor i Danmark og mange andre steder så minnes han av flere enn oss som kunne være her i dag. Mats hadde lang rekkevidde. Og jeg møtte Mats i en verden hvor det ikke er noen begrensninger på hvem du er, eller hvilken kropp du har, eller hvordan du ser ut. Hvor det ikke har noen betydning hvilke utfordringer du har i din hverdag, men hvem du velger å være – hvordan du ønsker å presentere deg selv. Det som betyr noe, er hva som finnes her oppe.

Han tok seg til hodet.

– Og hva som finnes her.

Han la hånda over brystet.

Der stod han, en fremmed, og snakket om min sønn, vår Mats.

Og gjennom ordene begynte han å gi oss innblikk i en verden vi ikke visste eksisterte.