Edwars Snowden Systemfeil

– Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben.

I 2013 sjokkerte dataeksperten og etterretningsagenten Edward Snowden verden ved å hoppe av fra de amerikanske hemmelige tjenestene. Snowden avslørte at National Security Agency i all hemmelighet hadde skaffet seg mulighet til å lagre hver eneste epost, tekstmelding og telefonsamtale verden over til evig tid – en form for universell masseovervåkning som ga myndighetene mulighet til å spionere på alle sider av privatlivet til hvert eneste menneske på kloden.

I Systemfeil forteller Snowden for første gang den dramatiske historien om hvordan han selv var med på å utvikle dette systemet, om samvittighetskvalene som førte til at han tok avstand fra det, og om hvorfor han til slutt gikk til det skritt å varsle pressen om de amerikanske myndighetenes massive, ulovlige brudd på personvernet, nasjonalt som globalt.

Mitt navn er Edward Joseph Snowden. Tidligere jobbet jeg for det offentlige, nå jobber jeg for offentligheten. Det tok meg nesten 30 år å skjønne forskjellen, og da det skjedde, fikk jeg visse problemer på jobben. Derfor bruker jeg tiden min nå på å prøve å beskytte allmennheten mot den jeg var før – agent for Central Intelligence Agency (CIA) og National Security Agency (NSA), en helt vanlig ung datatekniker som var med på å bygge opp det jeg var sikker på skulle bli en bedre verden.

Karrieren min i de amerikanske hemmelige tjenestene, det såkalte etterretningsfellesskapet (Intelligence Community – IC), varte bare i sju korte år, og jeg ble overrasket da det gikk opp for meg at det bare er ett år lenger enn tiden jeg har levd i eksil i et ikke selvvalgt land. I løpet av de sju årene tok jeg imidlertid del i den viktigste endringen i amerikansk etterretningshistorie – overgangen fra målrettet overvåking av enkeltpersoner til masseovervåking av hele befolkninger. Jeg bidro til å gjøre det teknisk mulig for myndighetene i ett eneste land å innhente all digital kommunikasjon i verden, lagre den i all evighet og søke gjennom den etter forgodtbefinnende.

Etter 11. september hadde IC sterk skyldfølelse for at de ikke hadde klart å beskytte USA, for at de hadde latt det mest omfattende og ødeleggende angrepet på landet siden Pearl Harbor skje på deres vakt. Derfor ville lederne få på plass et system som skulle hindre at de ble tatt på sengen igjen. Grunnlaget skulle være datateknologi, et fremmed fenomen i dette miljøet med sin hær av folk med høyere utdannelse innen statsvitenskap og ledelsesfag. Dørene til de mest hemmelighetsfulle etterretningsbyråene ble åpnet på vidt gap for unge teknofriker som meg. Og nerdene arvet jorden.

Hvis det var noe jeg kunne noe om den gangen, var det datamaskiner, og dermed steg jeg raskt i gradene. Som 22-åring fikk jeg min første topphemmelige sikkerhetsklarering fra NSA og gikk inn en stilling helt nederst på organisasjonskartet. Under et år senere var jeg i CIA, som systemanalytiker med utstrakt tilgang til noen av verdens mest sensitive nettverk der jeg satt ved pulten min. Den eneste «voksne» som hadde oppsyn med meg, var en fyr som satt og leste pocketbøker av Robert Ludlum og Tom Clancy. Byråene brøt alle sine egne regler i jakten på folk med IT-kunnskaper. Vanligvis ville de aldri ha ansatt noen uten bachelorgrad, eller i det minste noe tilsvarende, og det hadde ikke jeg. Jeg burde egentlig ikke ha sluppet inn i bygningen engang.

Fra 2007 til 2009 jobbet jeg på den amerikanske ambassaden i Genève som en av de få datateknikerne som var stasjonert der, under dekke av å være diplomat. Oppgaven var å føre CIA inn i fremtiden ved å få landets utestasjoner i Europa på nett og digitalisere og automatisere amerikanske myndigheters etterretningsnettverk. Min generasjon gjorde mer enn å omstrukturere virksomheten – vi omdefinerte fullstendig hva etterretning var. For oss handlet det ikke om hemmelige møter eller døde postkasser, men om data.

Da jeg var 26 år gammel, ble jeg formelt ansatt i Dell, men jobbet igjen for NSA. På papiret var jeg innleid som konsulent, i likhet med nesten alle de teknisk anlagte agentene i min aldersgruppe. Jeg ble sendt til Japan, der jeg var med på å designe det som skulle bli byråets globale backup – et enormt, hemmelig nettverk som skulle sikre at data ikke ville gå tapt om så NSAs hovedkvarter ble til aske i en atomeksplosjon. Den gangen skjønte jeg ikke hvor forkastelig det var å konstruere et system som skulle overvåke alles liv i all fremtid