Klimaopprøret!

– Jeg er stolt av alle ungdommene som prøver, av de som ikke gir seg, av skolestreikerne. Jeg er stolt av alle som viser vilje til endring, som legger om livet sitt. Jeg er stolt av alle som beholder håpet, selv om jeg ikke alltid klarer det selv. Vi trenger dette håpet, skriver Maja Lunde i forordet til Klimaopprøret! av Gaute Eiterjord. Les hele forordet her. 

Viss ikkje du, kven? Viss ikkje no, når? 

Kva svarer du når du skulkar skulenfor å streike og alle heller vil snakke om fråværsgrensa enn togradersmålet? Korleis får du onkelen din til å forstå at det er mogleg å ønske seg julegåver og artsmangfald samtidig, og korleis ligg eigentleg Noreg an i arbeidet med å kutte utslepp?

Mens eg har skrive denne boka, har verda vore i ein surrealistisk situasjon, der det normale samfunnet har brote saman på grunn av koronaviruset. I skrivande stund er det ikkje mogleg å seie korleis det vil utvikle seg. Men pandemien har vist at samfunnet kan gjennomgå drastiske endringar raskt når det trengst. Politikarar kan vere handlekraftige og innføre kraftige tiltak når saka er viktig
nok. Ikkje minst har vi sett kor viktig det er at styresmakter behandlar ei krise som ei krise – og at dei lyttar til fagfolk og set inn kraftige nødstiltak for å ta vare på dei svakaste i samfunnet. Vi klarte det for korona. Då kan vi klare det for klimaet òg, skriver Gaute Eiterjord. 

Gaute Eiterjord gir deg svaret på dei viktigaste spørsmåla i miljø- og klimakampen. Han slår ned mytar frå klimafornektarar, svarer nettrolla og forklarer kva forskarane eigentleg seier. Denne boka gjer deg til ein vinnar i klimadebatten!

Forord av Maja Lunde 

Huset brenner, sier Greta Thunberg. Vi har visst i så mange år, men ikke tatt krisen innover oss. Det brenner der ute, men det brenner også i meg. Redselen vekker meg om natten. Jeg frykter klimaendringene, jeg uroer meg over hvordan vi mennesker påvirker denne fine grønne og blå planeten vår, og jeg lurer på om vi har det i oss å gjøre det som trengs for å rette opp våre feil. Når jeg skriver, undrer jeg, stiller spørsmål, men har ikke så mange svar. Men noe vet jeg.

Jeg skulle ønske vi tok på oss den globale grønne ledertrøya!

Jeg vet at jeg skulle ønske jeg var stoltere av Norge. At vi brukte oljemilliardene våre på fremtiden i stedet for å disponere pengene på samme vis som vi alltid har gjort. At Norge, som har tjent alle pengene våre nettopp på fossilt brensel, tok ekstra ansvar. Både fordi det er det moralsk riktige å gjøre, og fordi vi kan. Vi er et lite land uten for mange bindinger, og endring er enklere her enn mange andre steder. Jeg skulle ønske vi tok på oss den globale grønne ledertrøya, fordi det er det tryggeste, det mest ansvarlige, å gjøre. Fordi vi allerede i dag rammes av tørke og flom, som koster oss enormt mye. Fordi vi må tenke nytt.

Oljen er snart utdatert, de oljefeltene man bruker enorme ressurser på å åpne i dag, vil være i drift langt inn i 2060, lenge etter at verden skal være karbonnøytral, lenge etter at oljen kan ha mistet sin verdi. Jeg skulle ønske at vi satte kunnskap i høysetet, innførte kunnskap om klima som eget fag i skolen, integrerte miljø og innovasjon i alle fag, og at vi tok ansvar for å utdanne morgendagens grønne ledere.

Jeg vet at jeg skulle ønske at vi ikke ventet på andre. At Norge gikk i bresjen for å utvikle karbonfangst, ble ledende på forskning innenfor vind, bølgekraft, solenergi, batterikapasitet, utslippsfrie aluminiumsverk, grønn transport, at vi bidro sterkt for å hjelpe nasjoner som India og Bangladesh vekk fra kull og over på grønn energi, at vi arbeidet aktivt med sikrings- og tryggingsarbeid, både ute og hjemme, slik at vi stod bedre forberedt i møte med de klimamessige endringene vi vet kommer, selv om det blir begrenset til en oppvarming på 1,5 grader.

Vi har så tydelig vist at vi kan når vi vil.

Dessuten vet jeg at jeg skulle ønske vi kunne være det landet som gikk foran i å vise verden at man kan leve litt annerledes. At man kan ha et godt liv selv om man flyr mindre, spiser mindre kjøtt, forbruker mindre, at man til og med kanskje blir gladere av å leve sånn. Mange har begynt. Særlig mange unge. Resten av verden er etternølere, men jeg håper, og på gode dager tror jeg virkelig, at de vil følge etter.

Jeg vet at jeg skulle ønske jeg kunne vært stoltere av Norge, og jeg skulle ønske at barna våre i 2050 kan være stolte av oss. At vi fra og med i dag bruker midlene våre, kompetansen vår, samfunnsstrukturene våre, all erfaringen vi har fra kraft og olje, til å gjøre Norge og verden bedre. 

Sist, men ikke minst, at vi som er voksne i dag, i fremtiden kan møte vårt eget blikk i speilet og faktisk være stolte av oss selv, fordi vi gjorde nettopp det, absolutt alt vi kunne, når det virkelig gjaldt.

Og jeg vet at det er noen jeg er stolt av. Jeg er stolt av alle ungdommene som prøver, av de som ikke gir seg, av skolestreikerne. Jeg er stolt av alle som viser vilje til endring, som legger om livet sitt. Jeg er stolt av alle som beholder håpet, selv om jeg ikke alltid klarer det selv. Vi trenger dette håpet. For i håpet ligger kraften til å handle. Bare gjennom handling kan vi slukke brannen, både den brennende redselen i oss selv og den der ute. April var rekordvarm, mai rekordkald. Det er forferdelig tørt i lavlandet og rekordstore snømengder i fjellet. Ingenting har egentlig endret seg, tegnene på klimaendringer er like mange som de var i februar. Men tegnene skremmer meg ikke som før. Jeg er mer avventende. Vi vet ennå ikke om verdensøkonomien i et forsøk på å stables på beina vil gjøre seg avhengig av billig energi fra havbunnen, eller om koronaviruset vil være starten på noe nytt, fordi pandemien så tydelig har vist oss at vi kan når vi vil.

Akkurat nå, i mai 2020, gjør vi for første gang på lenge en del av det som trengs. Det er ingen myte at himmelen over Bejing er blitt blåere, eller at vannet i Venezias kanaler er blitt klarere. Vi mennesker endret oss bokstavelig talt over natten, og naturen med oss. Derfor tør jeg, i hvert fall for en kort periode, virkelig å håpe.