Din kamp er min kamp
I denne knyttneven i av en bok tar den yngste varaordfører i Oslo noensinne megafonen og roper høyt. Helt siden Kamzy Gunaratnam meldte seg inn i Arbeiderpartiet har hun vist seg som en uredd politiker som kjemper for sine hjertesaker: likestilling, inkludering, ytringsfrihet og mot sosial kontroll.
Med sin unike bakgrunn er Kamzy er stolt over sine røtter - og i denne boken deler hun åpent om familiens flukt fra krigsherjede Sri Lanka til eksotiske Norge, klassereisen fra blokkene på Rødtvet i Groruddalen til festmiddager på Rådhuset, og om den vonde tiden som Utøya-overlevende etter 22. juli. Hun forteller også om sitt politiske engasjement for kvinner på Sri Lanka, der en reise til hjemlandet skulle vise seg å være mer krevende enn hun hadde ventet seg. Å eksportere norske verdier er ingen lett oppgave. Men de er heller ingen selvfølge i Norge, noe Kamzy skriver tydelig om fra hennes eget liv som politiker i et av landets største partier.
Din kamp er min kamp er skrevet i samarbeid med forfatter og journalist Martine Aurdal
Rådhuset svaiet under føttene mine
Januar 2020
Jeg så på det tykke brevet og tenkte at det sikkert var et klagebrev fra en eldre innbygger i kommunen. Da jeg åpnet det, føltes det som om hele Rådhuset svaiet under føttene mine.
Den siste fredagen i juleferien gikk jeg innom kontoret for å gjøre klart til den kommende arbeidsuka. Jeg hadde sett på Facebook at Frode Jacobsen, lederen i Oslo Arbeiderparti og gruppelederen vår, var på jobb i Rådhuset. Juleferien hadde vært lang og god, og nå ville jeg sortere post og se gjennom kalenderen for å forberede meg.
Kontoret mitt ligger i sjuende etasje, det er et stort og fint hjørnekontor som jeg har innredet selv. Jeg har tenkt at det både skal speile min personlighet og få alle ungdommene som kommer på besøk, til å føle seg hjemme. De er mine viktigste gjester. Jeg har en stor hjørnesofa, et bord der jeg alltid dekker opp med kaffe, vann, brus og snacks – og på bordet har jeg et gullfarget skilt med påskriften «What would Beyonce do?». På veggene har jeg bilder av gatekunstneren Banksy, og foran hjørnevinduet mitt står et skrivebord med pc-en. Jeg har utsikt til sjøen og Nesodden, og store vinduer som slipper lyset inn. Her kan jeg jobbe effektivt og føle meg hjemme. Samtidig er selve kontoret en daglig påminnelse om hvor privilegert jeg er, som kan sitte her jeg sitter, og jobbe med det jeg brenner for. Jeg føler meg trygg der. Jeg føler meg fri.
Da jeg kom på kontoret denne fredagen, lå det en stor bunke post på tastaturet, og jeg begynte å åpne julekort i rask rekkefølge. Kortene hadde vakre ord som varmet hjertet, mens kulda sto stiv utenfor vinduene. Etter hvert som jeg åpnet konvoluttene og leste, sendte jeg tekstmeldinger eller e-post til organisasjonene og personene som hadde sendt kortene. Mellom alle de tynne konvoluttene med postkort lå det også en som var annerledes. Tykke brev i små konvolutter minner meg litt om brevene mamma pleide å få fra slektningene våre på Sri Lanka da jeg var liten. Dette brevet skilte seg ikke fra mange andre, men mellom julekortene virket det veldig tykt. I dag er jeg vant til at slike tykke brev gjerne kommer fra innbyggere som vil klage på noe. Jeg tenkte at dette kanskje var fra en eldre person som hadde fått avslag på en søknad om sykehjemsplass eller noe slikt, og som ikke behersket det digitale. Det falt meg ikke inn å sjekke avsender bakpå konvolutten, og jeg var på ingen måte forberedt på innholdet.
Da jeg åpnet brevet, føltes det som om hele Rådhuset svaiet under føttene mine.
Konvolutten inneholdt 22 tettskrevne sider med liten punktstørrelse, datert Skien fengsel 2. desember 2019. Brevet var signert Fjo Hansen aka. Anders Behring Breivik. Han som skjøt etter oss på Utøya. Mannen jeg flyktet fra.
Brevet var stilet til alle stortingsrepresentanter, men hadde en personlig melding til meg, skrevet for hånd:
«Kjære Kamzy Gunaratnam! :) Vær så snill og tilgi meg og aksepter mitt avhopp!»
– Står det det jeg tror det står her?
Bokstavene svømte foran øynene mine. De tettpakkede sidene hadde den samme intense tonen som manifestet han offentliggjorde 22. juli 2011, men i brevet hevdet terroristen at han nå er avradikalisert og har konvertert til demokratisk høyrepopulisme. Jeg leste ikke mye da, fikk bare med meg fragmenter av ulike setninger.
Terroristen ville ha bedre soningsvilkår, og han ville benådes etter 21 år. I brevet har han detaljerte analyser og ønsker til hvert enkelt parti. De mange sidene er tettpakket med navn og påstander, dypt preget av grove konspirasjoner.
Det svimlet for meg, jeg ble kvalm, og det føltes som om lufta lukket seg rundt meg. Jeg løp inn på kontoret til Frode, men det var mørkt, han var ikke der lenger. Derfor løp jeg rundt i lokalene. Ved kaffemaskinen fant jeg Bjørg Sandkjær fra Senterpartiet. Jeg hadde bare ett spørsmål:
– Står det det jeg tror det står her? Er det virkelig et brev fra Breivik? Er jeg blind?
Heldigvis var nyttårsaften allerede forbi. I ukene etterpå ble jeg på nytt skremt av alle høye lyder. De får meg til å skvette til. Når jeg har det på denne måten, lurer jeg hver gang på om det er skudd jeg hører. Når jeg går inn i et rom, sjekker jeg alltid hvor nødutgangen er. Jeg ser for meg hvor jeg skal løpe hvis noen skyter fra et bestemt sted i rommet, hvilken rute jeg skal ta avhengig av hvor angriperen står. Det skjer automatisk og sitter i kroppen. Snart ti år etter terroren reagerer kroppen min like instinktivt.
