Foto: Maja Lunde 

Karins historie 

Przewalskis hest av Maja Lunde er en roman om mennesker og dyr, og menneskedyret. Hvordan har vi mennesker påvirket andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve? Her får du en smakebit av Karins historie. 

Veterinæren Karin har i mange år arbeidet for å tilbakeføre den utryddede Przewalski-hesten fra Europa til Mongolia. Nå er hun endelig nær ved å lykkes. Hun reiser til naturområdet Hustai med sønnen Mathias, som trenger å komme seg vekk fra Berlin. Siden barndommen ved Görings Carinhall, der villhestene levde i fangenskap, har disse hestene betydd noe spesielt for Karin. Men det har hatt sin pris, både den gangen og nå.

KARIN 

Mongolia, 1992 

Mathias’ hake dupper mot brystet, og hodet slenger fra side til side. Jeg motstår impulsen til å dulte i ham, forsøke å vekke ham, sjekke at han har det bra, at jeg får kontakt, at han lever. Han sover jo bare. Han har alltid kunnet sove hvor som helst og når som helst, helt siden han var liten. Han var det de kaller en enkel baby. Bare han fikk puppen, sovnet han nesten alltid. Det var vel ingen grunn til å klage på ham, ikke den gangen.

Det er lite igjen av de myke babykinnene. Nå er ansiktet fullt av skjeggstubber. Lukter svakt av svette gjør han også, som en fremmed mann, og er grimet av trøtthet etter reisen. Han har blitt så gammel at linjene i ansiktet ikke lenger viskes ut når han sover. Eller kanskje er det ikke alderen som gjør at han allerede ser så slitt ut, men livet han har levd.

Det er uansett ufattelig at han klarer å sove. Trebenkene på lasteflyet brenner mot rumpa. Motoren bråker som klimakset i en krig, og alt rister rundt meg, som om hver eneste skrue på dette flyet sitter løst. Jeg vrir meg, leter etter en grei sittestilling, bare noen få minutter med søvn ville hjulpet. Men det er umulig. Jeg skulle vært en hest, kunnet sove stående, med all tyngden hvilende på det ene bakbeinet. Det må på mange vis være enkelt å være hest.

Men de har det ikke så enkelt nå, hestene mine.

Kassene står i to rader foran oss. Jeg kan ikke skimte noe gjennom de små pustehullene. Flyet overdøver lydene deres, men jeg syns likevel jeg kan høre dem. Som om jeg er der inne. Som om det er meg som hele tida skubber borti veggene og slår hodet mot plankene jeg er omgitt av.
Sju timer med truck fra reservatet i Thorenc. Deretter ti timer i lufta fra Paris. Jeg har aldri før latt en hest reise så langt. Det er en slags trøst at jeg selv også har det ukomfortabelt.

Lasteflyet er russisk og bekrefter alle mine fordommer mot kjøretøy fra sovjetstaten. Det er klumpete og bråkete. Lukta av eksos er intens. Men det var det eneste jeg kunne skaffe som var stort nok. Og som gikk innenfor budsjettrammene.

Budsjettrammer. Lei av ordet.

Akkurat som jeg er lei av

Regnskap

Finansiering

Økonomiske begrensninger.
Jeg ble ikke veterinær fordi jeg elsker regnskap, sa jeg til Mathias for noen uker siden. Han flirte av meg. Karin, da, sa han, for han kaller meg aldri mamma, Karin, du er ikke veterinær lenger, du er prosjektleder.

Prosjektleder.

Enda et ord jeg er lei av.

Han kalte meg tryllekunstner også, forresten, fordi jeg får det umulige til å skje. Tidenes største naturkonservingsprosjekt, Karin, and you make it happen! Han kan si sånt for å smigre meg.

«Hennes beste klimaroman. Maja Lunde har med «Przewalskis hest» skrevet sin beste bok om klima og miljø. Men den som forventer seg tydelig og direkte tale, må bare pusse brillene og bli med på ferden.» 

– Guri Hjeltnes, VG

«Man må bare la seg imponere over Lundes evne til å lage overraskende plott.» 

– Henning Howlid Wærp, Aftenposten

«Maja Lunde har finslipt suksessoppskriften i sin nye klimaroman … Przewalskis hest er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå, men det er nok også den mest håpefulle.» 

– Marie Kleve, Dagbladet