Przewalskis hest

Maja Lunde har erobret verden med sine storslåtte romaner om mennesker og naturen, om foreldre og barn. Etter det internasjonale gjennombruddet med Bienes historie og Blå er Lunde tilbake med en episk og varm fortelling om menneskenes og naturens sårbarhet.

St Petersburg 1881: Et skjelett av en nylig drept villhest bringes hele veien fra Mongolia til zoologen Mikhail. Han har aldri tidligere sett noe lignende. Skjelettet må stamme fra selve urhesten, som alle har trodd var utryddet. Mikhail begynner å planlegge en storstilt ekspedisjon til de mongolske steppene. Planen virker umulig, helt til eventyreren Wolff en dag står på døren. Mikhail tvinges til å forlate alt som er trygt, også det trygge i ham selv.

Mongolia, 1992: Veterinæren Karin har i mange år arbeidet for å tilbakeføre den utryddede Przewalski-hesten fra Europa til Mongolia. Nå er hun endelig nær ved å lykkes. Hun reiser til naturområdet Hustai med sønnen Mathias, som trenger å komme seg vekk fra Berlin. Siden barndommen ved Görings Carinhall, der villhestene levde i fangenskap, har disse hestene betydd noe spesielt for Karin. Men det har hatt sin pris, både den gangen og nå.

Norge, 2064: Eva tviholder på gården sin i et Europa som er i oppløsning. De fleste rundt henne har for lengst forlatt sine hjem og tenåringsdatteren Isa vil at også de skal flykte. Strømmen forsvinner, maten minker. Det er bare et spørsmål om tid før de ikke lenger vil klarer seg. Men Eva vil ikke dra, villhoppa i innhegningen venter et føll, og en dag dukker det en ukjent kvinne opp som trenger et sted å være: Louise.

Dette er en roman om mennesker og dyr, og menneskedyret. Hvordan har vi mennesker påvirket andre arter på jorda? Hva er forskjellene på oss og dyrene? Har vi noen mulighet til å rette opp våre feil? Og hva skal til for at vi alle skal overleve?

Les et utdrag fra Przewalskis hest

Da jeg dro fra gården, regnet det bare lett, men da jeg nærmet meg havna, mørknet himmelen. Det var flere uker siden siste harde regnfall, men jorden var likevel mettet av fukt. Vannet ville ikke finne noe sted å gjøre av seg, og jeg tenkte på kjelleren, så for meg hvordan regnet kom til å presse seg inn, legge seg på gulvet og stige. 

Bare Isa hadde husket å lukke kjellerdøren. Den utvendige trappen ble som en bekk når det regnet mye, og stod døren åpen, ville det gjøre skaden enda større. Vi hadde melet vårt der nede, i sommer hadde jeg byttet til meg to hundre kilo sammalt hvete, og grønnsakene, selv om det var mindre enn jeg hadde håpet etter den våte sommeren, dessuten ti kilo ris jeg hadde vært så heldig å få tak i for noen uker siden. Sist det styrtregnet, hadde jeg plassert sekkene høyt. Men kanskje ikke høyt nok.

Det regnet stadig hardere, himmelen kom nærmere, en enorm, truende kropp som senket seg over landskapet. Dråpene smalt mot biltaket og lasteplanet. Mens forrige sommer var så tørr og varm at ingenting ville gro og jeg hele tiden fryktet brann, hadde vi knapt sett solen i år. Jeg hadde på meg regnjakke, regnbukse og støvler, var gjennomklam, selv inne i bilen. Fuktigheten snek seg inn overalt. Da jeg var liten, skilte vi mellom regn og opphold. Nå skilte vi mellom de mange ulike typene nedbør. Den letteste sorten lå som tåke i luften, man merket ikke at det regnet før man så hvordan vannet perlet på jakken. Yr og duskregn, jeg mente det var det samme, Isa insisterte på at yr var lettere enn duskregn. Så var det silregnet, denne mistrøstige nedbøren som falt rett ned på vindstille dager. Piskende regn, satt i bevegelse av vinden. Og det aller mest intense styrtregnet, hvor himmelens sluser åpnet seg, verden ble et hav og jeg ikke kunne la være å tenke på Noa. 

Jeg kjørte helt ned til sjøen og parkerte bare noen meter fra brygga. Heiane hadde vært et handelssted i 1500 år, vi pleide å være stolte av historien vår, hadde til og med et lite museum hvor tilreisende kunne se gamle smykker og verktøy som stammet fra tiden da vikingene møttes her og byttet varene sine. Smykkene var for lengst stjålet, og i bygda ellers var det ingen synlige spor etter fortiden. Heiane var nå bare en samling hus og sommerhytter rundt kaia, bebyggelsen spredte seg oppover langs noen milde åssider. Husene hadde en gang vært hvite og røde, hele fargede flater, nå var de fulle av sjatteringer, som batikk. Det bodde fremdeles folk i noen få av dem, men de ble stadig færre, alle jeg hadde hatt kontakt med var flyttet for lengst. Alle unntatt Einar. Han bodde sammen med kompisene sine i en av bygdas flotteste hytter. Et gammelt skipperhus hvor malingen flasset av veggene, med et stort påbygg, der glasset i panoramavinduene var punktert. Hytta hadde en beliggenhet i sjøkanten man en gang ville betalt millioner for. Men den siste tiden hadde vannflaten kommet stadig nærmere, etter som havet steg umerkelig, noen millimeter i året. Jeg så ingen utenfor, det var heller ikke lys i vinduene. Så lenge jeg unngikk Einar, var alt greit. Jeg fryktet vandrerne også, den sultne desperasjonen som drev dem, men fremdeles hadde ingen funnet gården vår, ingen forestilte seg vel at den nesten gjengrodde grusveien faktisk ledet til noe, til noen, så det var Einars slitne, grove ansikt jeg så for meg når jeg vred nøkkelen om i låsen og dro slåen for hver kveld.

Jeg gikk ikke ut av bilen med det samme, men ble sittende og se meg rundt. Havna lå stille. Det var flere år siden butikken stengte. Flere år siden jeg sluttet å bruke penger. Jeg betalte stort sett med melk og egg, som vi hadde nok av hele året. Om sommeren og høsten hadde vi også ofte mais og en del grønnsaker og frukt, men denne sesongen hadde mye regnet bort. Grønnsakene og frukten vi høstet, beholdt vi alltid selv, de var dyrebare, blomstene måtte befruktes for hånd. Det fantes fremdeles noen ville insekter som hjalp til, men bikubene hadde jeg for lengst gitt opp. De stod på låven nå, fremdeles hang den søte lukten av honning og bivoks i dem, den var svakt nærværende i hele det store rommet, og det hendte jeg gikk bort til hjørnet hvor kubene stod, trakk luften inn gjennom nesen, kjente duften fylle meg, og undret meg over hvor lenge den satt i, den lukten som var minnet om alt vi hadde mistet.

Jeg pleide å bytte til meg kjøtt eller fisk. Proteiner til Isa. Noen ganger kom jegere til kaia. De hadde med seg vilt fra skogen; ekorn, villsvin og rev, iblant rådyr og ulv, men også rømte gårdsdyr, ville hunder og katter. Og skjærer, man fikk alltid skutt skjærer. 

De første årene etter Kollapsen hadde folk snakket om at alle dyr ville dø, for økosystemet var i villrede. Når noe stoppet, stoppet alt. Men de glemte at det alltid finnes arter som tar over, som stepper inn, som tilpasser seg. Og de glemte at vi, menneskene, tok mindre plass enn før. 

De artene som klarte seg, hadde det bedre enn noen gang. Det var ikke alle fuglearter som greide seg uten insekter. Men alteterne, som kråkene og skjærene, ble det stadig flere av. De spiste det de kom over; nøtter, kompost, småfugler, åtsler, brunsegler, mark, andre fuglers egg, var aldri kresne, slo seg ned hvor som helst, matet skrikende unger i fulle reder, avlet. De ble bare større og større, skled over himmelen, skrek med rust i stemmen, lå alltid der oppe over oss, som om de eide verden.

Det siste halve året hadde færre og færre mennesker kommet hit på fredager, nå hendte det til og med at kaia lå folketom. I dag satt en enslig fisker ved båten sin. En mann, de var alltid menn, de som ikke hadde følge. Jeg kunne ikke se noen andre enn ham og tok derfor sjansen på å åpne bildøren, ta kurven min med meg og gå bort til ham.

Fra en sprukken isoporkasse stirret en torsk opp på meg, den var bare et par kilo, men stor nok for Isa og meg. Jeg sa at jeg ville kjøpe den og tilbød ham de tre eggene jeg hadde med meg.

«Fire», sa han.

«Tre», sa jeg. «Det er alt jeg har.» 

«Torsken er verdt mer enn tre, det veit du.»

«Jeg tipper du er lei av fisk», sa jeg. «Jeg tipper du virkelig har lyst på egg.»

Han stirret på meg med øyne som smalnet.

«Jeg har et par måker», sa han så. «Du kan du få den ene for eggene dine.»

Han pekte ned på dekket. Der lå det to døde fugler, skutt, begge blodige. Noen søstre og brødre av dem seilte over him-melen, skjente inn over båten, som om de var fornærmet over drapene.

«Vi spiser ikke måker», sa jeg. «Det er for få. Du må slutte å skyte dem. Dessuten smaker de vondt.»

«Det er bare å krydre skikkelig, så kjenner du ikke tran-smaken.»

«Jeg vil heller ha fisken din.»

«Skjønner jeg godt. Den er fersk, jeg dro den opp i går. Fersk og rein.»

«Den er ikke ren, det vet du like godt som meg. Jeg gir deg tre egg.»

«Jeg skal ha fire.»

«Hør her», sa jeg. «Jeg har en datter. Hun vokser fremdeles. Vi trenger eggene våre selv.»

«Jeg har to sønner», sa han. «Tvillinger på åtte. Jeg ser dem sjelden, er ute hele uka … Nå er det så lite fisk at jeg snart må være ute i helgene også.»

«Jeg har også en sønn», sa jeg. «Og en mann. Vi er fire som deler på maten.»

Jeg kjente noen dråper fukt renne ned langs halsen. Jeg ville bare hjem, vrenge av meg regntøyet, steke fisken, dele den med Isa, bli ordentlig mett.

«Tre egg», prøvde jeg meg en siste gang. «Vær så snill, det er alt jeg har med meg.»

Jeg tok hånden opp til halsen, forsøkte å tørke meg, og kanskje var det den bevegelsen som fikk blikket hans til å begynne å vandre. Nedover, mot brystene, hoftene, alt som var skjult av det uformelige regntøyet.

«Hvor gammel er du?» sa han.

Så han var en av dem. Jeg angret på hånden, på at jeg ikke hadde klart å stå helt stille.

«For gammel for deg», sa jeg.

Jeg forsøkte å rette meg opp, gjøre ryggen rak. 

«Du kan få fisken gratis», sa han. «Kahytten er varm.»

«Hennes beste klimaroman. Maja Lunde har med Przewalskis hest skrevet sin beste bok om klima og miljø. Men den som forventer seg tydelig og direkte tale, må bare pusse brillene og bli med på ferden.» Guri Hjeltnes, VG

«Man må bare la seg imponere over Lundes evne til å lage overraskende plott.»

Henning Howlid Wærp, Aftenposten

«Hennar beste til no.»

Marta Norheim, NRK

«Teksten dirrer av livsglede, språket er lekent og rikt.»

May Grethe Lerum, Bok365

«No er den tredje boka her, Przewalskis hest, og igjen er det ein svir å lese. ... djupt gripande (...) ein drivande flink forteljar.»

Oddmund Hagen, Dag og Tid

«Maja Lunde har finslipt suksessoppskriften i sin nye klimaroman ... Przewalskis hest er den aller mest uhyggelige boka hun har skrevet til nå, men det er nok også den mest håpefulle.» Marie Kleve, Dagbladet