Min sommer med Kristin Lavransdatter

Det startet som månedens bok i Siri Vilbergs “En slags bokklubb”, og romanen jeg trodde skulle være tung og traust å komme gjennom skulle vise seg å bli en av mine største leseopplevelser på mange år.

Jeg møtte Kristin Lavransdatter en sommerdag i 2019. På en buss på vei til Sørlandet. Hun kom inn i livet mitt som en frisk vind via headsetet på hodet. For jeg hadde bestemt meg for å lytte meg gjennom boka på Fabel, hvor innspillingen lå med Rut Tellefsens fantastiske stemme og innlevelse.

Middelalderen har en magisk tiltrekning på meg. Jeg sluker bøker satt til den perioden, og er sulten på å høre om livene til de menneskene som fantes den gangen. Tenk at deres liv var like virkelig som mitt er. 

Kristin er et vakkert barn. Ei skarp jente som følger faren sin Lavrans hvor enn han går. Og sånne jenter har alltid eksistert. De som har store meninger, som kanskje ikke samfunnet mente var riktig for unge piker å ha.

Kristins barneår er fredelige, uskyldige. Men en tragedie rammer familien, slik som tragedier gjerne gjør. Den tar tak i oss alle, og gir oss våre helt egne prøvelser.

Nede på brygga i Risør greide jeg ikke slutte å lytte til Kristins liv. Jeg fulgte oppveksten hennes, forelskelsen til Erlend (forøvrig heter kjæresten min også Erlend) og ekteskapet hun greier å karre seg til. Igjen sitter hennes tidligere forlovede, Simon. Åh, Simon. En så god og omtenksom mann. For et mye enklere liv Kristin kunne hatt om hun valgte det trygge og stabile.

Men Kristin søker seg mot spenningen. Mot mannen som setter hele følelsesregisteret i arbeid. Kristin og Erlend flytter til Husaby i Trøndelag, mitt hjemdistrikt, og der går Kristin i gang med det enorme arbeidet det er å pusse opp Erlends familiegård. For gården er ikke blitt passet på, , den er nærmest forfallen. 

Kristin bygger et liv der. Og hadde hun vært et levende menneske i dag hadde hun garantert vært en av de personene som gjerne pynter på sannheten på Instagram. For ekteskapet er ikke enkelt. Hun og Erlend har sine prøvelser, og begge har sin fortid – som støtt kommer tilbake for å hjemsøke dem.

Støtt slår det meg hvor like vi er. Jeg og Kristin, forbundet i ord og lydbølger denne sommeren. Mens jeg stirrer utover havet seiler Kristin for å hente hjem Erlend, mens jeg står ved grillen i sommersola fyller Kristin matlagrene før vinteren. 

Jeg vil ikke si for mye om handlingen. Om gledene og sorgene Kristin må gå gjennom. Men de er ikke få. Og jeg fikk en slik medlidenhet for den naive ungjenta, den standhaftige dama og den eldre kvinnen. Hele hennes liv utspilte seg i løpet av en sommer, og jeg tenker fortsatt på hvor fantastisk de tre bøkene var. Hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne hørt dem på nytt igjen og igjen. 

Tilbring sommeren din sammen med Kristin i år. Vær så snill. Hun fortjener flere som heier. Flere som støtter henne og husker henne. Hun har raskt blitt et av mine litterære forbilder, og det er med litt mer andakt jeg nå hilser på Sigrid Undsets portrett når jeg kommer på jobb om morgenen. For en forfatter. For ei bok.