Gileads døtre – Atwoods litterære triumf!

Lovet være. Margaret Atwood med frydefull genistrek. Årets mest hypede roman er strålende i partiene der den skildrer makten innenfra, skriver Aftenposten. Gi henne en nobelpris! Gileads døtre er en litterær triumf som en gang for alle beviser at boken er bedre enn tv-serien, skriver Dagens Næringsliv. Gileads døtre er en sterk blanding av mesterlig historiefortelling og briljant samfunnsinnsikt. Les første kapittel her. 

15 år etter hendelsene i Tjenerinnens beretning er maktstrukturen i Republikken Gilead like fastlåst. Men visse tegn tyder på at regimet er i ferd med å råtne innenfra.

Tre vidt forskjellige kvinners liv berører hverandre i denne skjebnesvangre tiden. To har vokst opp på hver sin side av grensen: Agnes i Gilead som privilegert datter av en høytstående Fører, og Nicole i Canada, hvor hun deltar i protestmarsjer mot Gilead og ser rystende nyheter derfra tv. Vitnesbyrdene til disse to unge kvinnene flettes sammen med stemmen til en av regimets fremste håndhevere. Tante Lydia er nå en aldrende kvinne som avvender makt gjennom hensynsløs innsamling og bruk av informasjon. Gamle og dypt begravde hemmeligheter bringer til slutt de tre kvinnene sammen. Hver enkelt tvinges til å forsone seg med hvem hun er og hvor langt hun er villig til å gå for det hun tror på.

Staten Gilead – Margaret Atwoods fascinerende og skremmende dystopiske samfunn – vises fram i all sin hesligste prakt. Sammen utgjør de tre kvinnestemmene et eksplosivt kor. Gileads døtre er en sterk blanding av mesterlig historiefortelling og briljant samfunnsinnsikt.

Romanen er vinner av Booker-prisen 2019!

Boken er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik.

Utdrag: Ardua Hall-håndskriftet

Det er bare de døde som får statuer, men jeg har fått en mens jeg fremdeles er i live. Jeg er allerede forsteinet.

Denne statuen var en liten symbolsk påskjønnelse for min allsidige innsats, ifølge begrunnelsen som ble lest opp av Tante Vidala. Hun var blitt pålagt oppgaven av våre overordnede, noe hun langt fra satte pris på. Jeg takket henne så beskjedent jeg kunne, før jeg trakk i snoren som løsnet tøystykket jeg var innhyllet i; det bølget ned på bakken, og så sto jeg der. Vi jubler ikke her i Ardua Hall, men det oppsto litt forsiktig klapping. Jeg bøyde hodet til et lite nikk.

Statuen av meg er større enn naturlig størrelse, slik statuer gjerne er, og fremstiller meg i en yngre, slankere og sprekere utgave enn hva jeg har vært på en stund. Jeg står der strunk og rank, med leppene kruset i et stivt, men velvillig, smil. Jeg har blikket rettet mot et punkt i kosmos, noe som skal symbolisere min idealisme, min usvikelige plikttroskap, mitt pågangsmot, alle hindringer til tross. Ikke at statuen min ser det minste glimt av himmel, plassert som den er i en dyster klynge av trær og buskas ved gangveien foran Ardua Hall. Vi Tanter får ikke være for storforlangende, selv ikke i stein.

Med et godt tak i min venstre hånd står en pike på syv eller åtte år og ser tillitsfullt opp på meg. Min høyre hånd hviler på hodet til en kvinne som sitter sammenkrøpet ved min side, med slør over håret og oppvendt blikk og med et uttrykk som kan tolkes som enten underdanig eller takknemlig – en av våre Tjenerinner – og bak meg står en av mine Perlepiker, klar ti lå dra ut på misjonsmarken. I beltet jeg har rundt livet, henger elektrosjokkpistolen. Dette våpenet minner meg om min utilstrekkelighet: Hadde jeg vært fastere, ville jeg ikke ha trengt et slikt redskap. Overbevisningen i stemmen min ville ha vært nok.

Som skulpturgruppe er den ikke videre vellykket: for overbefolket. Jeg ville ha foretrukket en sterkere betoning bare av meg. Men jeg ser i det minste tilregnelig ut. Det kunne godt ha falt annerledes ut, for den tilårskomne billedhuggerinnen – en sann troende, senere avdød – hadde en hang til å påføre sine motiver bulende øyne, som et uttrykk for deres fromme glød. Bysten hennes av Tante Helena ser forrykt ut, den av Tante Vidala har struma, og den av Tante Elizabeth virker klar til å eksplodere.

Billedhuggerinnen var nervøs ved avdukingen. Var hennes gjengivelse av meg tilstrekkelig flatterende? Ville jeg like den? Kom det til å synes på meg at jeg likte den? Jeg lekte med tanken om å rynke pannen da tøystykket gled av, men lot det være: Jeg er ikke uten barmhjertighet. «Svært naturtro,» sa jeg. Det var for ni år siden. Siden da har statuen min vært utsatt for vind og vær: Duer har dekorert meg, mose har vokst frem i fuktige sprekker. De fromme har begynt å legge offergaver ved mine føtter: egg for fruktbarhet, appelsiner for svangerskapets fylde, croissanter som månesymbol. Brødmaten rører jeg ikke – den er som regel oppbløtt av regn – men appelsinene putter jeg i lommen. Det er forfriskende med appelsiner.

Jeg skriver dette i mitt private lønnkammer i biblioteket i Ardua Hall – et av de få bibliotekene som er igjen etter all den begeistrede bokbrenningen som har funnet sted over hele vårt land. Fortidens fordervelige og blodige fingeravtrykk må fjernes for å gjøre rent og rydde plass for den moralsk plettfrie generasjonen som nå utvilsomt vil komme. Det var teorien.

Men blant disse blodige fingeravtrykkene er dem vi selv har avsatt, og disse lar seg ikke like lett tørke bort. Jeg har gravd ned en del bein i årenes løp; nå har jeg en trang til å grave dem opp igjen, om ikke annet så til opplysning for deg, min ukjente leser. Dersom du leser, har dette manuskriptet i det minste overlevd.Men kanskje jeg fantaserer: Kanskje jeg aldri får noen leser. Kanskje jeg bare snakker til veggen, på mer enn ett vis.

Det får være nok skriving for i dag. Jeg er av i hånden, og ryggen verker, og kveldens kopp med varm melk venter på meg. Jeg skal legge disse sidene vekk på deres gjemmested, og sørge for å unngå overvåkningskameraene – jeg vet hvor de er, jeg har selv satt dem opp. Til tross for disse forholdsreglene er jeg på det rene med risikoen jeg løper: å skrive kan være farlig. Hva slags forræderi og angiveri har jeg muligens i vente? Det finnes opptil flere i Ardua Hall som gjerne skulle ha fatt i disse sidene.

Vent, råder jeg dem i mitt stille sinn: Det vil bli verre.

«Praised be, for en pageturner! Årets mest hypede roman utgis samtidig på engelsk, norsk og en rekke andre språk i dag. Og lovet være Margaret Atwood, som med Gileads døtre har levert en verdig oppfølger til en av vår tids store klassikere.» – Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG

«Frydefull genistrek. I tillegg har oppfølgeren en spenningsmotor som aldri fusker.» 
– Anne Merethe K. Prinos

«Gi henne en nobelpris! Gileads døtre er en litterær triumf som en gang for alle beviser at boken er bedre enn tv-serien.»
– Ellen Sofie Lauritzen, Dagens Næringsliv

«Som roman er «Gileads døtre» svært vellykket …» 
– Cathrine Krøger, Dagbladet