Blir du noen gang ferdig med å sone? 

Mamma er en countrysang. Dinglen & Ramona, Drømmer fra Texaco. Blir du nysgjerrig på hva som gjemmer seg bak disse titlene? Cathrine Evelid er forfatteren som får hverdagsmennesket til å skinne. – Med sin fjerde roman viser Evelid nok en gang at hun er en fremragende forfatter, skriver Fædrelandsavisen om Lyden av fjell. 

Jon kjører rundt i bilen med Trude. Han har pappaperm, men unngår situasjoner der han kan bli gjenkjent. Helst vil han sitte i studioet og jobbe med lydinstallasjonen han holder på med. For mange husker Jons ansikt fra avisforsidene. Da han var russ ble han skyldig i at en securitasvakt døde på jobb. 

Da faren ringer og forteller at han har kort tid igjen å leve, bryter han også en stilltiende pakt. De har aldri snakket om det som hendte da Jon var tenåring. Hvem er jenta med de gule øreklokkene? Og kan Jon noen gang sone ferdig?

Utdrag fra Lyden av fjell 

– Er pappa lei seg? spør helsesøster.
Jon kan ikke skjønne at det går an at hjertet slår så fort, at det kan hamre seg nesten gjennom brystet, og han tror det må syns gjennom skjorta, han skjønner ikke helt hva som skjer og knytter armene om Andreas.
– Er mamma lei seg?
Andreas lener seg mot ham. Jon kjenner rykningen under øyet. Han prøver å samle seg om vekta av gutten, den skarpe buen i ryggraden hans, tyngden som av et lite dyr. Guttens myke hår, hårstråene som vaier statisk og lett opp fra hodet. Han vet at helsesøster følger med på ham. Jon ser opp. Pupillene hennes. De er så små. Svarte. Skarpe. Ansiktet hennes ser stygt ut. Jon trekker til seg blikket, gnir haka mot den varme skallen til gutten. Minner seg selv på en artikkel han har lest, barn er ikke lagd av glass.
– Barn har vanskelig for å snakke om følelser, sier helsesøster over hodet på gutten.
Jon flakker med blikket, ser ned i golvet, får hjelp av tyngdekraften. Ansiktet blir fylt helt ut til huden, lar musklene rundt øynene hvile. Da han ser opp, lar han munnen strekke seg ut i en nøytral strek, men han har fanga blikket hennes, hun har studert bokstavene som er prikket inn med blått blekk over knokene hans.
– Spesielt når det gjelder mamma og pappa, legger hun til. – Dere må øve dere på å snakke om følelser, sier hun.
– Han må kunne følge beskjeder. Det kan være lurt å spille litt spill sammen, så han lærer å kjenne følelsen av å tape, da står han ikke aleine i skolegården når han skal møte akkurat det. Jon puster inn gjennom nesa.
– Jeg tenkte jeg ble nødt til å ta opp et par ting med dere. Han ser opp. Hun nøler, og han reiser seg så brått at stolen skraper mot golvet. Bøyer seg og river til seg bæresetet med Trude.
Han hører bare stemmen hennes bak seg da han åpner døra. – Til høsten er han jo førskolegutt, og når han begynner på skolen, må mor og far stå som bautaer, sier hun.

Drømmer fra Texaco 

Søstrene Rita og Linda er vant til stadig nye begynnelser. Nå har moren Aud blitt sammen med Finn, og de skal flytte inn i leiligheten over Finns Texaco-stasjon. De er tre tilflyttere på jakt etter en familie, og på den andre sida av sletta bor restene av Finns familie. Ikke alle mener det er Finn og jentene som har rett på stasjonen. Noe stort må skje om Texaco skal bli et sted de kan høre til – en endestasjon og ikke bare en rasteplass.

Drømmer fra Texaco er et drama om familie og arv, og om å være vant til å være rotløs. Evelids språk gjør poesi av Rita og Lindas skjøre tilværelse, der utrygghet og oppbrudd aldri synes langt unna.

Fattig, rotløs og uønsket. Og bra! Tredje boken fra Cathrine Evelid viser et forfatterskap som har funnet sitt leie.
- Jan Askelund, Stavanger Aftenblad   

Dinglen & Ramona 

Dinglen & Ramona er en roman  om kollisjonen mellom drømmene og den brutale virkeligheten. Her virker Amerika-drømmen gjennom tre generasjoner. Gjennom fortelleren Ramona, som ble tenåring på 70-tallet og sammen med venninnen Janet drømte seg bort i Farah Fawcett-idealet, gjennom Brooklyn-historien til faren Rolf og onkelen Dooley, og gjennom historien om mannen til farmor Kiss, han som forlot henne i USA.   

Evelid tar på alvor det behovet karakterene har for å ønske seg en litt vakrere verden enn den de er omgitt av. Den amerikanske drømmen ligger bak. Hun skriver om kvinner som fornekter virkeligheten, som skaper en skjønnhetsverden hvor de kan overleve. De nekter å våkne fra den amerikanske drømmen som familien har tatt med seg hjem. 

Ramona er helt i sine følelsers vold. Hun forlater bygda som 19-åring for å gifte seg med en skipskaptein. Hun får jobb i skjønnhetssalongen på fergen mellom Stavanger og Newcastle, en ferge hun konsekvent omtaler som et cruiseship. Noen år senere vender hun tilbake til hjembygda. Faren er død, og det bygger opp til en røff konflikt i et arveoppgjør som tvinger virkeligheten frem. Ramona har to brødre. Den eldste, Roar, har hatt ansvaret for den tilbakestående broren, Dinglen. Og først nå dukker Ramona opp.

På røde sko med høye hæler går Ramona inn i det skitne oppgjøret. Drømmene brister i møtet med Dinglens situasjon. Både brorens ekteskap og hennes eget ekteskap kommer i grell belysning. 

Sjelden har bygdelivet vist seg fra en mørkere side enn i Cathrine Evelids roman «Dinglen og Ramona». Men det er strålende skildret. (...) det er denne skakkjørte livskraften som gir glød og nerve til romanen.

- Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad  

Mamma er en countrysang 

Gry vokser opp på en gård på Jæren der alle er nøysomme og gudfryktige. Seksten år gammel får hun barn med Terje. De flytter til oljeboomens Stavanger på 80-tallet der pengene yngler og utelivet florerer. Terje er Nordsjødykker og gitarspillende midtpunkt i vennegjengen. Sønnen Stig vokser opp som enebarn.

Gry er ansatt som servitør på Grillen, og Stig er ofte med henne på arbeid. Han ser og hører mer enn han forstår, men han oppfatter at morens høyeste ønske er å synge inn reklamejingel på nærradio, og at jobben til Terje er farlig.

Hver klisjé er blankpolert og gripende, som om countrysjangeren og skillingsvisen ble født på nytt av denne oppsiktsvekkende, solide forfatterdebutanten. (...) Språket her er fullt av henvisninger til nettopp slike hjertesmerte-viser, men forblir både lavmælt og spektakulært, med nyskapte og besnærende metaforer og bilder.

- May Grethe Lerum, VG