Utdrag av Johannas åpenbaring 

Tord, broren min, sa iblant at blomstene oppe på vidda er forma som klokker og stjerner fordi de vokser så nær himmelen, og jeg tror han hadde rett i det. En del av meg savner våren, en annen tviholder på vinteren, de knirkete lydene fra snøen når jeg går til utedassen, snøfnuggene som daler og daler og pakker verden inn i hvite, myke dyner.

Vintertida kan bli streng i fjellet, så snøfallet og vindbygene som meldte seg for en ukes tid siden, hadde sannsynligvis stengt meg inne hvis ikke Eivind hadde tatt turen til Kvann. Jeg falt til ro det døgnet været sto på som verst, fortrengte hvor store snømengder som kan komme i løpet av noen timer, og da pappa innså at både mobilen og det trådløse nettverket var slått av, sørga han for at Eivind kom innom hytta. Den visitten endte med at den gamle karen måtte spa seg helt fram til den nedføyka inngangsdøra, men omfanget av det hele innså jeg ikke før jeg så ham stå der og hive etter pusten. Vi unnlot å snakke om det jeg nå bare kaller «utgravinga», men da Eivind endelig fikk satt seg ned og jeg bød på kaffe og havrekjeks, ble vi raskt enige om at vi heretter skulle ta handleturen ned til bygdesenteret annenhver uke. Jeg begriper fremdeles ikke hvor han får all denne krafta si fra.

Det er bare pappa og jeg som har brukt Kvann de siste årene. Vinteren er pappas årstid, han lengter alltid etter de snødekte myrene og vintertrukne fjella, men jeg har bedt ham om å få være alene en stund til, og han har motvillig gått med på det. Det som var tyngst for ham, var nok da jeg meldte at jeg ville tilbringe julehøytida på egen hånd også, og da jeg ringte ham i femtida på julaften, hørtes det nesten ut som om han gråt. I det siste har han allikevel ikke virka fullt så bløthjerta når vi har snakka sammen, og at han overlot til Eivind å sjekke hvordan det var fatt med meg det nedsnødde døgnet, er vel et tegn på det.

Selve julaften forløp omtrent som planlagt. Jeg tok på en knallrød leppestift, trakk farmors hvite silkekjole over ullundertøyet og åpna en italiensk rødvin som fikk lufte seg i et par timer, før jeg spiste nøttesteik med ovnsgrilla rosenkål. Da jeg etter middagen drakk kaffe og konjakk, åpna jeg den eneste julegaven av året, som besto av sju lyseblå bomullstruser, til og fra meg selv.

Nettene hadde noe befriende over seg i romjula. Jeg sovna i stillheten, tok den for gitt, som en utslått, innhenta av tung, befriende søvn. I det hele tatt var den siste delen av desember måned usedvanlig mild, selv ikke Sylvsjå hadde frosset til alle steder, og vinteren sleit rett og slett med å få lagt seg over rabbene og tuene og buskene som finnes overalt. Det virkelig store snøfallet kom først på nyttårsaften, etterfulgt av flere frostnetter, og jeg begynte å glede meg til skiturene ute på isen.