Hvor sjalu kan man bli? Hvor ofte kan man sjekke et annet menneskes Instagramkonto? Hvor vondt skal det gjøre å ha mensen? Er Norge paradisets midtpunkt? Johanna Frid er innmari morsom med en skarp og svart humor, skriver Aftenposten. Les mer om hennes debutroman, Nora eller Brenn Oslo, brenn. 

Om sjalusi og endometriose

Johanna er svensk. Hun er sammen med Emil. Emil er dansk. Emil har en ekskjæreste, Nora, som er norsk. Nora er alt Johanna ikke er: vakker, norsk, offentlig elsket i sosiale medier. Når Johanna tilfeldigvis finner ut at Emil og Nora skal møtes igjen, innleder hun en intens undersøkelse av Nora på Instagram. Samtidig fortæres Johannas kropp innenfra – ikke bare av sjalusi, men av en gjennomtrengende, endeløs smerte i livmoren.

I sin autofiktive roman, undersøker Johanna Frid med svart humor og skarpt blikk to av vår tids store kvinnesykdommer – Instagram og endometriose.

Johanna Frid (1988) er født i Stockholm og bor i København. Hun debuterte i 2017, sammen med Gordana Spasic, med diktsamlingen Familieepos. Nora eller Brenn Oslo brenn er Frids romandebut. For romanen fikk hun Dagens Nyheters Kulturpris 2019.

Romanen er oversatt av Nina Aspen.

Anmeldelser

«Jeg tror jeg har lest årets morsomste svenske roman.»  – Dagens Nyheter 

«Johanna Frid er innmari morsom med en skarp og svart humor.»  – Kristin Storrusten, Aftenposten 

«En helhjertet tommel opp til denne smarte og sjarmerende romanen om sykelig sjalusi, smertefull syklus og skandinavisk språkforståelse.»  – Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen 

Johanna Frid gjør på en helt umiddelbar måte det som alle forfattere streber etter: Hun etablerer en helt egen stemme i teksten. Romanen hennes er egenrådig, intelligent og morsom – et helt selvsagt valg som vinner av DN:s kulturpris. – Juryen, Dagens Nyheters Kulturpris 

Utdrag: Plassen min 

Dagen etter satt vi på toget da vi skulle. Været hadde slått om. Danmark var nå rammet av en varmebølge, og temperaturen lå et godt stykke over trettimerket. Heten presset seg mot bakken, og De Danske Statsbaner delte ut vannflasker og skapte dermed litt hygge midt oppi følelsen av at jorden var i ferd med å gå under. Emil leste E.T.A. Hoffmann, som så fryktelig kjedelig ut. Jeg bladde likeglad i Ulysses, tenkte at den en gang ville kunne brukes til å støtte opp et bord eller tette et vindu. Landskapet som omga oss var inntagende og grønt.

«Hörs ni ofta?» sa jeg rett ut i luften, apropos ingenting. Emil så opp. Et øyeblikk så det ut som om han virkelig trodde at jeg hadde Hoffmanns musekonge i tankene. Nej, ikke sådan vildt meget, en gang imellem måske …

«Du och Nora,» sa jeg og bøyde meg ned mot bagasjen, rammet av en uimotståelig trang til å rette på bagen ved føttene mine.

«Nej,» sa han.

Et eldre par ved siden av oss prøvde uten særlig entusiasme å løse henholdsvis sudoku og kryssord. Svetten rant i vognen. Den stakk på overleppa og i armhulene.

«Hun bor jo i Oslo,» sa Emil, som om det var en forklaring. Oslo var mistenkelig likt æsjlo. Oschlo. Hun bor jo i Æsjlo, oversatte jeg.

Jeg sa ingenting om de jevne, hvite tennene, eller om bølgene i håret, ikke engang om de fantastiske øynene, men jeg klarte ikke å la være å si at jeg tilfeldigvis hadde sett at hun hadde skrevet til ham. At jeg så det. «Det var inte med flit.»

Emil rynket pannen.

«Vi skriver en gang imellem,» svarte han, «ringer til hinanden nogle gange.»

Han hørtes uberørt ut. Emil brydde seg ikke døyten om de tarvelige spørsmålene mine. Jeg ventet på at han skulle si noe mer, men det gjorde han ikke. Jeg følte meg plutselig banal og skikkelig, skikkelig latterlig. Emil bladde høylytt i Hoffmann.