Fritt fall

Jeg var 18 år da jeg begynte å hoppe fallskjerm. Hver gang jeg satt i flyet var jeg vettskremt, og hver gang jeg landet hadde livet sterkere farger og mer intensitet. Å få kontrollen i fritt fall ga meg selvsikkerhet til å våge flere ting: Som 19-åring sa jeg opp leiligheten min i Bergen for å dra til Mexico å lære meg spansk. Som 20-åring bestemte jeg meg for å lære meg russisk, det kan da ikke være vanskeligere enn å fly?

Verden var en lekeplass og jeg var uovervinnelig

I 2011 var jeg i Sverige og trente med fallskjermlaget mitt. Senere den sommeren skulle vi delta i NM, hvor vi som det eneste rene jentelaget skulle konkurrere mot gutta. Flyet var fullt av fine folk og sommerdagen så varm at det selv ikke på 15 000 fot var kjølig. Jeg og to venninner stilte oss opp i døra og grep tak i hverandre. Så hoppet vi ut med hodet først. Over sommergrønne jorder danset vi rundt hverandre i lufta, et helt minutt som alver før vi omsider måtte trekke skjerm. 

Skjermen hadde jeg lånt av en kompis. Den var mye mer radikal enn min egen skjerm, som å ri på en gepard i forhold til en ponni. Jeg hadde lånt den fordi jeg ønsket å lære meg høyhastighetslandinger: kollapse skjermen et par hundre meter over bakken, rette den opp i siste liten og bruke momentet til å suse bortover landingsområdet. Som å lene seg bakover på ei huske for å øke farten, vel vitende om at når du når toppen vil den snu og føre deg nedover igjen. Men denne gangen snudde ikke huska. Den løsnet. Skjermen nektet å rette seg opp, den forble kollapset. 

Alt skjedde samtidig. Vinden suste i ørene, stroppene skar i håndflatene, over meg var skjermen og linene blitt et flettverk jeg ikke kjente igjen. Mens bakken tordnet mot meg hadde jeg en eneste klar tanke i hodet: Det er slik det ender. Jeg hadde ingen tid til å tenke på alt jeg kom til å miste, på familien, vennene, framtiden, denne ville og vakre verden. Det eneste jeg visste var at jeg skulle dra, nå med en gang, og noe inni meg sa OK. Jeg følte meg rolig. Takknemlig. For at livet hadde vært så fint. Og så kom bakken rasende inn i meg. 

Jeg våknet til chop-chop-lyden fra en helikopterrotor og en irriterende mann som lyste meg i øyet. På sykehuset ramset de opp bragdene mine: Hjerneblødning. Knekte ribbein. Og fortsatt usikkerhet om hvorvidt dette kom til å gå bra. 

Jeg forsvant i sterke smertestillende, ble flyttet fra Sverige til Førde til Bergen, mens familien holdt pusten og legene jobbet på spreng. En uke senere ble det klart: Det var ikke slik det skulle ende. Jeg hadde tatt feil. 

Jeg drøftet ikke disse spørsmålene med noen,  jeg stolte ikke på noen av dem

Men nå, innrammet av sykehussenga og lenket til intravenøstposen, hadde jeg mer enn nok tid til å tenke over alt jeg ikke rakk i sekundene før jeg traff bakken.

Hvordan kunne jeg ta så store sjanser? Prøve meg på ting jeg åpenbart ikke var dyktig nok til å mestre? Når går den sunne, ungdommelige, historier-til-barnebarna-skapende risikoen over til å bli idioti? For ikke å snakke om det største spørsmålet — når jeg ble frisk, skulle jeg hoppe igjen eller ikke? 

I hodet mitt føltes det som jeg konstant prøvde å blande vann og olje, bare for å se dem separere igjen så snart jeg stoppet å røre. Jeg drøftet ikke disse spørsmålene med noen. Alle virket inhabile: familien ville argumentere for at jeg måtte slutte å hoppe, fallskjermvennene ville minne meg på gleden som ventet på himmelen, jeg stolte ikke på noen av dem. Dessuten skammet jeg meg. Jeg hadde blitt en av disse vi tok avstand fra — en skjødesløs Ikaros som ikke ser sine egne begrensninger, som setter sportens rykte på spill. 

I stedet skrev jeg. Ikke for å finne mening, men i et forsøk på å spyle rotet ut av hodet.

Å, som jeg håper at landingen blir myk

Hele livet har jeg slukt bøker. Mine litterære helter har drept pantelånersker, flydd på drager over Westeroes, dratt til Alaska for å overleve på det man finner i villmarken. Opplevelser jeg har kjent på kroppen fra min trygge sofakrok. Jeg husker ikke når det slo meg at kanskje kunne også mine skriblerier bli en leseropplevelse for andre. Men jeg husker følelsen av å stirre på havet av oppslåtte notatbøker og kjenne hjernen skifte gir: Kunne jeg forme dette til en historie som ikke handlet om meg? Hva skulle historien være, hvem skulle være med? Og med den tanken sto jeg plutselig i døra på nytt: med vinden som overdøvet tankene og gjorde brilleglassene doggete, bakken under meg så vidt synlig gjennom tykke skyer. 

Denne gangen varte fallet i sju år. Så lang tid tok det å finne språket, å gi historien en form. Kunne jeg skrive om ekstasen og suget mot avgrunnen uten at det ble melodramatisk? Beskrive tvilen uten å moralisere? Gjøre det morsomt uten å pakke det inn i ironisk distanse? Det var så mye jeg ikke visste, om dramaturgi, undertekst, motivasjon. Da boka endelig ble antatt føltes det som skjermen åpnet seg over meg. Første prøve bestått! Utstyret fungerte, pakkejobben var vellykket. Nå stiller jeg meg opp for lansering, for landing. 

Å, som jeg håper at landingen blir myk.