Hva betyr begynnelser?

Simen K. Nielsens debutantbok handler om hva begynnelser betyr. INCUNABULA kan leses som et langdikt eller en diktsyklus i episodisk, nesten fragmentert form, som kretser omkring muligheten til å stå i det høye språket i en materiell verden. Om rommet mellom ordene og tingene. Men også at ordene er alene, lever egne liv, tar egne avgjørelser.

INCUNABULA er slik sett en øvelse i ordenes erfaringsarkeologi. Om en reise på tvers av geologiske tidsaldre, i spenningen mellom kolliderende krefter. Et dikt hvor jeget balanserer det galaktiske og minutiøse i konstant kontakt med verden.

Hvilke forventninger har du til å utgi bok? Hva inspirerte deg til å skrive akkurat denne boken?

Når en lang prosess som har involvert skrivestudier, lesning og naturligvis mye skriving kulminerer i bokutgivelse er det selvsagt uunngåelig at visse forventninger melder seg. Selv har jo nok siden jeg visste at det skulle bli bok gått rundt med en mildt eksaltert og oppspilt magefølelse som ligger og vibrerer litt konstant. Å kunne vise (en liten) verden hva man har holdt på med ved siden av de hverdagslige fordringer er selvsagt givende og skummelt på samme tid. Å kaste det ut på alle fire vinder er en eksponeringstildragelse utover det vanlige, men det føles godt å slippe det også.

Samtidig har litteratur- og kritikkdekningen, eller snarere mangelen på sådan, vært en utpreget bekymring ved det siste årets kulturdebatt. Bredden fanges ikke alltid opp og underfinansierte kulturredaksjoner får mindre spalteplass. Følgelig går man også inn i en slik prosess med en varhet for at nevneverdig oppmerksomhet og omtale fort kan utebli. At man rett og slett, og kanskje særlig hva angår lyrikken, vil forbigås i stillhet. Sånn er virkeligheten. Og noe man må i større grad må forvente i de smalere sjangrene. Man kan ikke utelukkende skylde på kulturjournalistisk anoreksia.  Men i alminnelighet, helt uavhengig av bred eller ikke-eksisterende fremtidig omtale, er det åpenbart svært stas å debutere på Aschehoug forlag!

Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?

Hvorfor én bok og ikke annen; fra tid til annen blir forfattere spurt om det er de som velger sjangeren eller sjangeren som velger dem. I mitt tilfelle er det helt klart det siste. At det ble lyrikkformatet var forhåndsgitt, til tross for noe eksperimentering med hybridformer og kortprosa har det alltid vært poesien. Hele måten jeg nærmer meg språket på filtreres gjennom det poetiske prismet, så å si. Jeg tenker på den måten. Eller det er sånn jeg tenker i språket. At litteraturen er et tenkningsverktøy er jo en ofte gjentatt påstand. På samme vis ble Incunabula symptomatisk både for hva jeg faller for i den språklige billeddannelsen, dette som kanskje særlig er typisk for lyrikken, men også at dette aspektet har med noe instinktivt og tilgrunnliggende å gjøre. Derfor tror jeg det ble en bok om begynnelse, skapelse, og ordenes arketypiske så vel som verdenskonstituerende funksjon.  

Det er med andre ord fristende å si at det var denne boken det måtte bli. Hadde jeg kommet ut med bok for ti år siden ville det blitt en annen bok, akkurat som at den ville blitt annerledes om jeg debuterte som førti-åring. Den reflekterer så klart noe i meg, akkurat nå.

Hva inspirerer deg?

Det er vanskelig å svare noe annet enn at lesning er helt fundamentalt. Å skrive uten å lese blir en umulig oppgave. Så mitt eget språk vokser og formes ut av konstant friksjon mot andre språk og talemåter. Jeg har nok behov for å lese noe hver dag. Om bare ett minutts skumming i en diktsamling. Selv da er det noe å hente. Om jeg skulle vært hensatt til og isolert i mitt eget språk ville det sementeres og stivne. Men inspirasjon – i den grad det er en reell størrelse overhodet – er for meg også sterkt knyttet til bevegelse: Å gå er noe av det absolutt viktigste og flotteste som finnes. Om ikke det skjer noe spesielt eksternt rundt deg, så tvangsaktiveres tankene. Tidvis kan gange nettopp fremelske noe nesten tvangsreflekterende i min erfaring. Bevegelsen betvinger tenkning på et vis. Så har jo også Kierkegaard sagt noe om at man går seg til sine beste tanker. Og ikke minst fra all sykdom og illebefinnende, så den bonusen tar man også gjerne med seg. Og så liker jeg jo natur.

Så er det visuelle og visualitet, både bredt og smalt forstått, en åpenbar inspirasjonskilde. Som kunsthistoriker er jeg unektelig opptatt av hvordan visuelle fenomener former og strukturer samfunn og omgivelser, på kollektivt og individuelt plan. Og ikke minst er det visuelle noe som jeg gripes og tiltrekkes av personlig. Da jeg kanskje først og fremst er orientert inn mot billeddriften og det billedproduserende i språket, snarere enn det narrative, følger det også at det umiddelbare og verdensnære som hefter ved visuelle temporaliteter, dets her-og-nå-het, er noe som stimulerer til språkliggjøring og skriving. Denne type inspirasjon er gjerne tverrestetisk og kan omfatte alt fra maleri, arkitektur, film til håndverk i vid mening. Om det være seg en Andrea del Verrochio-skulptur, en Francesco Borromini-kirke, eller Joanna Hogg-film. Det handler om å eksponeres for ting rett og slett.

Hvis alt annet svikter er den idiotsikre løsningen alltid å returnere til Yngve Pedersens åpenbaring Lysning forelder fra 2002. Et helt mirakuløst verk.
 

Hvis boka skulle hatt et soundtrack – hvilken låt/musikkstykke skulle det være?

Dette var kanskje det vanskeligste spørsmålet må jeg si. Fryktelig krevende å skulle velge én låt som sammenfatter hele tekstkroppen; den beveger seg i ulike registre og tonehøyder, mellom fortetning og tempo, fravær og åpent hav, så jeg skulle gjerne gitt den et helt album. Men i hard konkurranse med andre sats fra Beethovens femte pianokonsert og Philip Glass’ Opening fra Glassworks, svarer jeg Arvo Pärts, Für Alina, fra albumet Alina. Det stykket slår an en slags gammeltestamentlig, men også tilforlatelig tangent som fanger noe av grunntonen i teksten tror jeg. Håper ikke jeg kommer gjennom som overstadig alvorsmann nå.

Hva leser du nå?

Normalt sett pleier jeg å unngå å ri flere hester på én gang, men p.t. leser jeg mye Fredrik Nyberg, en ekspansiv og svimlende fin svensk lyriker, ved siden av Friedrike Mayröckers relativt nye Patos och svala (tysk orig: Pathos und Schwalbe) i svensk oversettelse, en sjangeroverskridende protokollføring av et lengre sykehusopphold Mayröcker hadde i 2015 som er nærmest umulig å diagnostisere litterært. Et gesamtkunstwerk. Og så har jeg begynt på Barth David Schwartz’ biografi om Pasolini. Hele mytedannelsen og den politiske og litterære topografien han beveget seg i slutter jeg sjeldent å fascineres av.