Når livet innhenter deg

Da jeg begynte å skrive romanen Bli hos meg, ville jeg undersøke hvordan livets ytterpunkter arter seg. I løpet av skriveprosessen, ble speilet vendt mot meg, og jeg fikk selv erfare kontrastene i tilværelsen.  

Pappa og jeg var begynt å grave i en gammel familiehistorie. Hvorfor var det ingen som visste noe om hans mormor og min oldemor? Hun hadde vært et menneske som ikke kunne snakkes om, forvist til skyggen for å glemmes. De i familien som hadde kunnet kaste lys over historien hennes, var borte for lenge siden. Men nysgjerrighet drev oss videre. Hva var årsaken til all fortielsen og hemmeligholdet? Hva var det som hadde skjedd da hun var en ung mor og brått forlot familien for aldri å vende tilbake?

Pappa og jeg reiste til hjemstedet hennes på Vestlandet sammen, lette fram gammelt kildemateriale, forsøkte å sette sammen et puslespill med flere manglende brikker. I timevis kunne han og jeg sitte å spekulere, forsøke å forestille oss hva som hadde skjedd når kildene ikke ga svar. Alt startet med den gamle familiehemmeligheten, og jeg begynte å skrive de første kapitlene av det som skulle bli til Bli hos meg. Underveis var pappa min viktigste samtalepartner. 

Men da arbeidet med romanen nærmet seg slutten, ble han brått syk og døde ikke lenge etter. Som for romanpersonene mine, raste verden sammen. Livet innhentet meg. Plutselig var jeg blitt en del av min egen fortelling, en fortelling om skjøre relasjoner, men også om tilhørighet og familiebånd på tvers av generasjoner. 

Det har vært vemodig å avslutte dette bokprosjektet alene, uten pappa. Samtidig er boken for meg et sterkt minne om alle samtalene vi har hatt. Bli hos meg tok etter hvert nye retninger og inneholder mye mer enn oldemoren min, mer enn familiehistorien vår, romanpersonene fikk eget liv underveis og måtte gå sine egne veier. Men alt startet med fascinasjonen for oldemor og hennes hemmelige historie. Jeg tror og håper det er blitt en fortelling mange kan kjenne seg igjen i.