Mesterlig psykologisk thriller

– Jeg er utrolig imponert over denne mesterlige og ekstremt velskrevne psykologiske thrilleren med en historie og romanfigurer som blir værende lenge i leserens bevissthet. Slutten både sjokkerte og imponerte meg, og jeg kan knapt vente til hele verden leser denne boka, sier den italienske forleggeren Donatella Minuto om Helene Floods debutroman, Terapeuten. Her kan du lese et lite utdrag. Vi lover at du kommer til å ønske deg mer!

Om Terapeuten – årets psykologiske thriller

Den unge psykologen Sara driver privatpraksis for ungdom fra et kontor i det store huset hun deler med sin ambisiøse og overarbeidede arkitektmann, Sigurd. De er midt i oppussingen av den store villaen de har arvet. En dag legger Sigurd igjen en litt underlig beskjed på svareren til Sara, og så blir han borte. Det store, halvferdige huset blir raskt lite hjemmekoselig, og føles langt fra trygt. Gjenstander blir borte og dukker opp igjen, og er det fottrinn Sara hører på loftet om natten?

Med Terapeuten markerer Helene Flood seg som et stort litterært talent og en fornyer av den psykologiske thrilleren. Terapeuten skildrer forvirringen som oppstår i et menneske når omgivelsene plutselig ikke lenger går ihop, og er solgt til 23 land før utgivelse i Norge.

«Alt klaffer i psykolog Helene Floods krimdebut, som allerede spås internasjonal suksess.»

– Cathrine Krøger, Dagbladet 

«Stilsikker spenning! Velskrevet og engasjerende thrillerdebut fra en stilsikker forfatter. Denne typen psykologisk thriller, der hovedpersonen føler at hun mister kontrollen over livet sitt, at hun blir overvåket og selv blir stadig mer schizofren, er en velkjent sjanger. Og Helene Flood mestrer den til det fullkomne.»

– Sindre Hovdenakk, VG 

«… hvis jeg noen gang skal bruke klisjeen «umulig å legge bort», må det være om Terapeuten.» … antakelig en av årets beste krimthrillere.»

– Tarald Aano, Stavanger Aftenblad 

«Suveren thriller-terapi.» 

– Vebjørn Rogne, Bok365 

«Krim skrevet med intelligens og innsikt.» 

– Leif Ekle, Nrk

«Terapeuten forsvarer hypen. Helene Floods debutbok er en spennende, godt skrevet thriller om en ektemann som forsvant.» 

– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Imponerende god krimdebut. Et drevet og godt krimplott får selskap av et originalt og medrivende psykologisk portrett av en hardt prøvet hovedperson.»

– Ole Jacob Hoel, Adresseavisen 

«Debutant i eliteklassen. Det er berre å slå fast, vi har fått ein ny, norsk krimforfattar i eliteklassen.» 

– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen 

Det er sikkert bare en misforståelse

Jeg sitter på T-banen hjem da telefonen ringer. T-banevognen bukter seg opp fra Ullevål med skranglende ledd, det er mørkt ute, og gult lys her inne, det sitter noen slitne arbeidskvinner og -menn med dokumentmapper og smarttelefoner her, en og annen skifantast som vil tyne vinteren ved å reise ut i marka, og ellers bare meg, svett så det dugger på ruta ved siden av meg, det er mutt og stille foruten vognas skrangling, og så bryter den durende vibrasjonen fra telefonen i vesken min tausheten, og Jan Eriks navn lyser fra skjermen.

– Hallo, sier jeg, spørrende, som om jeg ikke vet hvem det er.

– Ja, hallo, Sara, det er Jan Erik her, svarer han.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

– Ja, sier jeg, skarpt, som i, ja, kom til poenget.

– Ja, vi, bare, vi lurer på, Thomas og jeg, om du har hørt fra Sigurd?

– Hvordan det? spør jeg.

Ute blir stigningen brattere, vi nærmer oss Berg nå, bare to stasjoner igjen. Husene likner modeller, sorte klumper med lysende firkanter på, det ser ikke ekte ut, jeg kan ikke tro at det bor folk i dem.

– Nei, vi bare … Vi lurer på …

Han kremter, og jeg tenker, dette er da uvanlig sausete, selv for ham.

– Hva lurer dere på, Jan Erik?

– Nei. Når han kommer.

– Når han kommer?

Det banker i tinningene, først Trygve, så spinning, så Jan Erik. Det eneste jeg ønsker, er en dusj, et glass hvitvin og kyllingsalaten min.

– Ja. Jeg mener, han sa at han skulle være her i femtiden, og nå er klokken over syv, og vi, bare, vi får ikke tak i ham, så, hehe, ja, så vi visste ikke, vi tenkte kanskje du gjorde det? Visste? Eller. Har hørt fra ham.

Det mumles noe bak ham, Thomas’ stemme. Jeg retter meg opp i setet.

– Ja, det er sikkert ikke noe i veien, sier Jan Erik nå, nesten skingrende, forekommer det meg, – vi bare ville høre.

Thomas er mer fornuftig enn Jan Erik, jeg vet ikke om jeg liker Thomas, men jeg foretrekker ham fremfor Jan Erik.

– Hør her, sier jeg, så lavt jeg kan så ikke resten av T-banevogna skal høre meg, men høyt nok til at de gjør det likevel, selvsagt. – Sigurd ringte meg i halv ti-tiden på formiddagen og sa at dere allerede var oppe. Jeg har ikke hørt fra ham siden.

Det blir helt stille i den andre enden. Så mumles det noe igjen, hva de sier, kan jeg ikke høre, men de snakker seg imellom, jeg hører dem begge, de nærmest hvisker.

– Hva sier dere, sier jeg, nå snakker jeg høyt nok til at de som sitter rundt meg, helt åpenbart får det med seg, – jeg hører ikke hva dere sier.

Det blir stille igjen, og så mumler Thomas noe, og så sier Jan Erik:

– Jeg forstår ikke helt, Sara, for Thomas og jeg kom opp først rundt ett. Sigurd sa han skulle kjøre selv og komme etter.

Det knepper i hodet mitt, hodepine, seig og sviende.

– Han ringte halv ti, ti, sier jeg, trett, lei av dem og banen og hele denne dagen. – Han sa at dere var fremme, han sa …

Jeg husker kjapt tilbake, Jan Erik, vedkubbene.

– Han sa at du drev og tullet med noen vedkubber.

Så er det helt stille. T-banevognen er på en rett strekning, selv ikke den bråker. Jan Erik sier:

– Men klokken ti kjørte Thomas og jeg ut av Oslo.

Stemmen hans er underlig ustødig, fleipende, buktende som vogna jeg sitter i, og jeg kveler et sukk, er de fulle allerede, har de sunket enda lenger ned i barnslighetene enn de pleier, driver de faktisk med tulleringing?

Det finnes inkonsistenser i menneskers historier, små usannheter, ikke egentlig løgner, heller snarveier, som gjør at et menneske på ulike tidspunkter, eller flere mennesker på samme tidspunkt, forteller historier som ikke går hundre prosent opp. En person tok bussen til et sted det ville ha vært enklere å nå med T-banen. Man var på sommerferie i Danmark, men måtte forklare seg på tysk på et apotek. Hvis man ikke tar dem for bokstavelig, er det ikke så farlig. Kanskje man hørte feil, det var kanskje ikke snakk om den kafeen ved den T-banestasjonen, men en med et liknende navn som ligger ved et busstopp. De skulle kanskje ikke med danskebåten, men med Kielfergen. Det finnes som regel tilforlatelige grunner. Nei, vi var i Danmark, men vi tok en dagstur til Tyskland. Det var bare enklere å ikke fortelle hele historien.

Men fundamentalt forskjellige historier. Gjensidig utelukkende faktabeskrivelser. Det er ikke så ofte. Selv ikke i terapiens verden er det vanlig, ja, mamma sier at jeg var full, men jeg hadde bare drukket en øl eller to, det var bare det at jeg var trett, jeg snakket slørete, det kan jeg være med på, men jeg var ikke overstadig beruset. Man tøyer strikken. Man pynter på historien. Man drar i forskjellige retninger. Men man sier ikke A når B er sant og B utelukker A. Man sier ikke, jeg var i bilen ved Sinsenkrysset, hvis man i virkeligheten krysset et hyttetun på Norefjell med en stabel vedkubber i armene. Man sier ikke, Jan Erik krysser tunet, hvis man i virkeligheten stirrer på et helt forlatt, tomt tun, hvis Jan Erik ikke engang er i samme fylke.

Slike motsigelser er ikke tilforlatelige, er ikke et resultat av en misforståelse eller inkonsistens. Her er kun ett av to mulig; Jan Erik var på Norefjell klokken litt over halv ti, og lyver nå, eller Jan Erik var i bilen på vei ut av Oslo klokken ti, og Sigurd løy da.

Men jeg orker ikke tenke på det. Jeg kan ikke annet enn å tro at Jan Erik tuller med meg. Jeg har aldri forstått humoren hans. En gang lo han så øl kom ut av nesen hans fordi han hadde lurt Sigurd til å ta en bit av en chilipepper ved å si at det var søt paprika. Når jeg legger på, vil han ligge tvekroket på hyttegulvet og hikste av latter fordi han har lurt meg. Sigurd vil komme inn fra utedoen og se på ham, smile uforstående og si hva er det som er så morsomt?

– Det er sikkert en naturlig forklaring, sier jeg. – Hør her, jeg sitter på T-banen, jeg er på vei hjem fra trening. Kan vi ikke. Kan vi ikke prøve å ringe ham igjen? Både jeg og du? Ok? Og så snakkes vi litt senere i kveld når vi får tak i ham.

– Jo, ok, sier Jan Erik, ivrig, nesten, – jo, det kan vi godt si, ja, hehe, det er sikkert bare en misforståelse. Men. Ja. Vi ville bare si ifra.

Ok. Vi snakkes, da. Hils.

Vi legger på. Jeg ringer Sigurd, og lar det ringe til svareren kommer på. T-banen kjører inn på Berg stasjon. Jeg ser ut av vinduet, ser speilbildet mitt i ruta, fortsatt rød i ansiktet etter spinningen, og tenker, det var da likevel underlig.

Psykologiske thrillere som holder deg våken

Elsker du et skikkelig gys? Disse fem leseropplevelsene føles som å sette seg i en litt for skummel berg-og dal-bane. Men du overlever alltid. Her er en knippe av det beste sjangeren har å by på. 

Helene Flood om prosessen bak Terapeuten

Helene Flood har skrevet en av 2019s mest omtalte bøker: Terapeuten. Her forteller hun om hvordan boka ble til.