Utdrag fra Om tiden og vannet av Andri Snær Magnason

Les et utdrag fra Om tiden og vannet

Boulevard of Broken Dreams

Når jeg får gjester på besøk fra den store verden, kjører jeg dem iblant opp til Borgartun som jeg sier heter «Boulevard of Broken Dreams». Jeg peker på Höfði, det hvite trehuset der Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov møtte hverandre i 1986, og som i manges bevissthet markerer kommunismens fall – og dermed jernteppets kollaps. Det nærmeste huset til Höfði er den svarte glass- og marmorkassen som tidligere huset hovedkvarteret til banken Kaupþing. Da den falt sammen i 2008, var det den fjerde største konkursen i kapitalismens historie, ikke i forhold til innbyggertall, men talt i rene dollar: 20 000 millioner dollar, rundt to tusen milliarder islandske kroner, to millioner millioner. 

Ikke det at jeg fryder meg over andres ulykke, men det var virkelig fascinerende å ha opplevd to mektige ideologiers kollaps når jeg ikke engang var midtveis i livet. De ble holdt oppe av folk som hadde nådd toppen i det rådende makt- og utdanningsapparatet og fått fordeler i samsvar med sin stilling øverst i pyramiden.

Innenfor systemet holdt folk masken helt til siste dag. Den 19. januar 1989 sa Øst-Tysklands statsleder, Erich Honecker: «Muren vil stå etter femti år, og etter hundre år.» Muren falt i november samme år. Kaupþing direktør sa i et intervju på islandsk TVs aktualitetsprogram, «Kastljós», den 6. oktober 2008, etter at han hadde fått nødlån fra Seðlabanki Íslands: «Vi står meget støtt og Seðlabankinn er trygg på at de får disse pengene tilbake (…) Dette kan jeg si uten blygsel.» Tre dager senere kollapset banken.

Når et system kollapser, frigjør språket seg fra sine bånd. Ord som skulle ha fanget opp realitetene, henger i løse luften og passer ikke lenger, lærebøker blir foreldet over natten og rangordninger forvrenges. Med ett har folk vanskelig for å finne ord eller begreper som stemmer overens med virkeligheten.

Måtte du leve i interessante tider

Mellom Höfði og bankens hovedkontor ligger en gresskledd slette, og midt på den står en bitte liten pjuskete treklynge, seks grantrær og en forvokst ullvier-busk. Jeg la meg ned i treklyngen mellom husene, så opp på himmelen og lurte på hvilket system som kunne komme til å kollapse neste gang og hvilken stor ideologi som kunne ta over.

Forskere har pekt på at livets grunnlag, selveste jordkloden, er i ferd med å briste. Nittenhundretallets fremste ideologier har sett på jorden og dens natur som billig og endeløst råstoff, og har sluppet unna med det. Menneskene har oppført seg som om atmosfæren kan ta imot utslipp i det uendelige, som om havet kan ta imot avfall i det uendelige, som om jorden ved hjelp av mer gjødsel kan gi mer avkastning i det uendelige, som om dyreartene kan forflytte seg i det uendelige når menneskene utvider sitt livsrom.

Dersom forskernes prognoser viser seg å være riktige når det gjelder havets fremtid, atmosfæren og værsystemene, fremtiden til verdens isbreer og kyststrøk, må man spørre seg hvilke ord som kan hanskes med en sak av denne størrelsesorden. Hvilke ideologier kan sette riktige ord på dette? Hva skal jeg lese? Milton Friedman, Konfucius, Karl Marx, Åpenbaringens bok, Koranen eller Veda-skriftene? Hvordan skal vi greie å temme lystene vare, forbruket vårt og samlemaniene våre, som ifølge alle målinger ser ut til å ta knekken på livet på jorden?

Man kan si at denne boken handler om «tiden og vannet». I løpet av de neste hundre årene vil det skje grunnleggende endringer av vannets egenart på jorden. De fleste isbreene utenom polene vil for det meste smelte, havets overflate vil stige, jordens temperatur vil ga opp med tilhørende tørke eller flom, og havets surhetsgrad, pH-verdi, vil endre seg mer enn man har sett på femti millioner år. Alt dette vil skje i løpet av levetiden til et barn som fødes i dag og blir like gammelt som min bestemor, som er 95 år gammel.

Jordens mektigste krefter har passert den naturlige geologiske grensen for hastighet, og endrer seg nå på en menneskestyrt skala. Endringer som for utviklet seg i løpet av hundre tusen år, skjer nå i løpet av hundre år. En slik hastighet er mytologisk, og den berører alt liv på jorden og grunnlaget for alt det vi tenker, velger, produserer og tror. Den berører alle dem vi kjenner og alle dem vi elsker. De endringene vi står overfor, er mer kompliserte enn mesteparten av det tankene våre er vant til å streve med. De er større enn alle våre tidligere erfaringer, større enn språket og de fleste metaforene vi bruker for å forstå virkeligheten.

Man kan sammenligne det med å prøve å gjøre opptak av støyen som kommer fra et askeutbrudd. I de fleste apparater brister lyden på et bestemt støynivå og man hører ingenting annet enn susing. For de fleste er ordet «klimaendring» fullt av sus. Å mene noe om mindre saker er lettere. Vi forstår når noe som koster en million blir ødelagt, når et dyr blir skutt eller et prosjekt viser seg a vare for dyrt a gjennomføre. Men når det kommer til noe som er så uendelig stort, så hellig og dessuten grunnlaget for hele vår eksistens, får vi ikke tilsvarende reaksjoner. Det er som om hjernen ikke greier å oppfatte størrelsen.

Suset lurer oss. Vi ser overskriftene og tror vi forstår ordene: «nedsmelting av isbreer», «temperaturrekord», «havets surning», «økte utslipp». Dersom forskerne har rett, er disse ordene alvorligere enn alt annet som har skjedd i menneskehetens historie. Dersom vi hadde forstått dem fullt ut, skulle de ha hatt direkte innvirkning på oppførselen vår og avgjørelsene våre. Men det ser ut som om 99 prosent av ordenes betydning ender opp i dette suset.

Kanskje er ikke sus riktig metafor, for fenomenet ligner mer et svart hull. Ingen forskere har sett et svart hull, som kan ha en masse på størrelse med millioner av soler og sluker alt lys. Den eneste måten å oppdage et svart hull på er å se forbi det, se på nærliggende stjernetaker og stjerner. Når det blir snakk om ting som angår alt vann på jorden, all overflate på jorden og hele atmosfæren vår, er det sa stort at det suger til seg all betydning. Den eneste måten å skrive om det på, er å nærme seg saken bakfra, gå til siden for den, under den, bakover og fremover i tid, være personlig og vitenskapelig, og benytte seg av mytologiens språk. Jeg blir nødt til å skrive om tingene ved ikke å skrive om dem, jeg blir nødt til å gå baklengs for å komme videre.

Vi lever i en tid da tankene og språket frigjør seg fra ideologiske lenker. Vår tid lever under en forbannelse, som visstnok urettmessig påstås å være kinesisk, men som er like god for det: «Måtte du leve i interessante tider.»