Ut av skyggene
i Ut av skyggene – den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner, tar journalist Shazia Majid oss med inn i fortellingen om en blind flekk i norsk historie. Denne kritikerroste og prisbelønnede boken er kvinnenes fortelling - fra innsiden av patriarkatet.
I tiår etter tiår har innvandrerkvinner levd på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Hva har kvinnene vunnet og hva gikk tapt? Dette er kvinnenes fortelling - fra innsiden av patriarkatet.
Den 25. januar 1973 landet en ung pakistansk kvinne på Fornebu flyplass i Oslo. I ventehallen sto hennes ektemann, med både bolig og jobb ved Oslo Reiseeffektfabrikk. Kvinnen var spent, og lykkelig uvitende om livet som ventet henne i verdens mest likestilte land.
Hun var ikke alene, det er kommet tusenvis som henne til Norge. Men i tiår etter tiår levde innvandrer-kvinnene på utsiden av samfunnet, bortgjemt og glemt. Likevel har de oppfostret en generasjon med døtre som knuser patriarkat og glasstak. Den unge kvinnen som kom til Norge for snart femti år siden, skulle med tiden bli mor til fem jenter. En av dem er VGs profilerte kommentator Shazia Majid, som har skrevet denne boken.
Hva har kvinnene vunnet, og hva gikk tapt? Dette er fortellingen om en blind flekk i norsk historie. Det er kvinnenes fortelling - fra innsiden av patriarkatet.
«For en penn hun fører, Shazia Majid! For en historie hun løfter fram! Her skildres flere generasjoner kvinner med pakistanske røtter, så ærlig og åpent at leseren gisper, både av sjokk og begeistring … Dette er en bok fylt av lojalitet og kjærlighet og ærlighet, som definitivt løfter innvandrerkvinnene ut fra skyggene. Bravo!»
– Guri Hjeltnes, VG
«Som etnisk nordmann frå Jæren er eg sjølvsagt ein outsider. Det er vanskeleg å vurdera kor objektiv og representativ Shazia Majid er. Men eg kan ikkje hugsa å ha lese ei bok som til dei grader har gitt meg kjensla av å ha fått eit nært og ærleg innsyn i livet som innvandrar i Norge. I tillegg er boka drivande godt skriven, med skjønnlitterære kvalitetar. Skildringane av Oslo kan beint fram gjera deg glad i byen»
– Tom Hetland, Stavanger Aftenblad
«Banebrytende om innvandrerkvinner. Shazia Majids bok må leses av alle som vil forstå vårt flerkulturelle Norge.»
– Marius Wulfsberg, Dagbladet
Les første kapittel her
Jeg har satt meg ved det hvite vinduet med sprosser innerst i Karlsborg spiseforretning, rett nedenfor Ekebergrestauranten. Her, fra stambordet mitt, har jeg orkesterplass til Oslo, som strekker seg som en lang skygge innover i Groruddalen. Jeg har nettopp slått ned lokket på pc-en. Lettelsen jeg trodde jeg skulle føle, er uteblitt. Nå som jeg endelig har funnet et falmet bilde av huset jeg og min storesøster ble født inn i, føler jeg bare vemod. 1973 har rykket nærmere. Min mor er ikke lenger bare min mor, men en overveldet 22-åring. Kvinnen til en fremmedarbeider.
En skje av fiskesuppen vokser i munnen min. Jeg tvinger den ned, ser meg rundt, kjenner på varmen i lokalet, varmen i suppen. Det føles feil. Omgivelsene, suppen jeg ikke engang har tatt meg bryet med å sjekke prisen på, kunsten på veggene og den enslige blomsten i vasen på bordet.
Jeg vet ikke hva jeg forventet, jeg vet heller ikke hvorfor det var så viktig for meg å finne huset som ble min mors første ordentlige hjem i Norge. Men det var jo ikke vårt hus. Det var ikke oldefar som ryddet krattet for trær og ugress i 1896 og med sine robuste hender la den første steinen mens vinden blåste inn fra Oslofjorden. Ei heller var det slik at moren min ble født i det bakerste soverommet en julimorgen i 1950, i dette huset som ikke lenger eksisterer. På en adresse som ikke lenger finnes. Men akkurat her jeg sitter, ser jeg på helningen nedenfor Kongsveien, i direkte luftlinje knappe 20–30 meter unna. Om jeg strekker hånden ut av vinduet, kan jeg formelig ta på tretoppene som rager der huset en gang sto.
Jeg var på jakt etter kulissene i min mors første år i Norge, men fant et tomrom i meg selv som jeg frem til nå ikke visste fantes. Dette behovet for en begynnelse – kanskje er det de rotløses forbannelse å søke røtter der de ikke finnes. Ha noe som binder dem fast, et tau rundt livet, så de ikke faller utfor stupet mens de løper rundt og fanger sommerfugler. Så de kan løpe rundt og fange sommerfugler. Slik man i gamle dager bandt fast barn på gårdene langs Geirangerfjorden, utenfor de små husene som fortsatt klamrer seg fast til stupbratte fjellvegger, og som får deg til å lure på hvordan det er mulig å leve der. Så strevsomt, så isolert. Husene som forteller om vandrere som kom litt for sent til å sikre seg et jorde i flatt terreng der gresset var grønnere, forholdene enklere. Disse som ble forvist til en fjellhylle, men likevel klarte å skape seg et liv og et hjem.
Jeg vil gå opp fjellstien min mor gikk. Jeg vil finne lysningen min mor fant. Jeg vil løfte steinene min mor ryddet unna, så jorden kunne dyrkes. Men så er jeg altså blitt konfrontert med min egen privilegerte tilværelse. Hvordan er det mulig at jeg, datter av en pakistansk kvinne, sitter her i dag, som journalist i Norges største avis, i ly for vinden og kulden?
Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner.
Vi er uløselig knyttet til våre mødre. Deres innvandringshistorie er vår norske historie. Deres fortid er vår arv. Deres valg vår bane. Derfor var det viktig å finne huset hun bodde i, finne begynnelsen, finne kvinnen bak rollen. For med henne starter en historie knapt noen har hørt, men som har bidratt til å forme Norge til det landet det er i dag.
Når jeg nå vil fortelle om mamma, er det fordi hun er regelen, snarere enn unntaket, for sin generasjon innvandrerkvinner. Kvinner som kom til Norge som unge voksne på 1970-tallet. Kvinner som kanskje kom fra dårlige økonomiske kår og et strengt patriarkat i sine opprinnelsesland, men som forlot en rikdom av sosiale relasjoner de aldri fikk erstattet.
Mødrene våre har levd vanskelige liv. Likevel har de oppfostret en generasjon døtre som i dag topper utdanningsstatistikker og blir leger, dommere, advokater, lærere, psykologer, journalister, forfattere, aktivister, debattanter, stortingsrepresentanter og ministre. En ny generasjon norske kvinner som i stadig større grad bryter lenker, utdanner seg utradisjonelt, gjør karriere, gifter seg med den de ønsker, taler patriarkatet midt imot og definerer sin egen kvinnekamp.
Min mor, og kvinner som henne, har kjempet en tøff kamp, dratt mellom rigide, mannsdominerende tradisjoner og kulturer på den ene siden, og den moderne velferdsstatens krav på den andre. Vi som er så heldige å ha hatt slike mødre, bærer i oss deres dype fortvilelse og gnistrende håp. Deres liv har formet våre liv. Og deres blikk har formet vårt i møte med det norske samfunnet, feminismen og patriarkatet. Derfor må vi tilbake i tid før vi kan gå fremover.