Historien om Nilen

Å misforstå samtiden er konsekvensen av kunnskapsløshet om fortiden. Samtidig er det bortkastet tid å bruke mye tid på å forstå fortiden uten interesse for samtiden, skriver Terje Tvedt.

Det er også evnen til å forstå det levende, det samtidige som i virkeligheten er historikerens styrke. fortsetter han.

Boken har nå et samlet opplag på 25 000 bøker!

Dette kan leses i Nilen - historiens elv, den bestselgende boka der Terje Tvedt forteller den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning. Men Nilen - historiens elv er også en reiseskildring langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets strender til kildene i hjertet av Afrika.

Nilen renner gjennom tre klimasoner og elleve land med til sammen mer enn tusen folkeslag og snart en halv milliard mennesker. I denne boken fortelles den fascinerende historien om elvens store økonomiske, politiske og mytiske betydning - som motor i økonomien, som kilde til makt, som objekt for ofring og som selve Paradisets elv.

Opprøret i Egypt, Joseph Kony og Herrens motstandshær, krigene på Afrikas Horn, den afrikanske renessanse i Sentral-Afrika og islamistenes revolusjon i Sudan, berømte britiske og glemte norske oppdagelsesreisende: Nilen - historiens elv gir bakgrunn til og forståelse av disse og en rekke andre fenomen. Ved at Nilen plasseres i sentrum, skapes det en helt ny fortelling om Afrika og omverdenens
forhold til kontinentet.

Boken beskriver samtidig en reise langs verdens lengste og mest mangslungne elv, fra Middelhavets
strender til kildene i hjertet av Afrika. Den forflytter seg sakte og systematisk, som elvens pulsslag gjennom historien, og avdekker hemmeligheter og fortellinger fra faraoenes, Cæsars og Kleopatras tid, om Napoleon, Churchill og Mussolini, og om Clintons og Bush¿ aksjoner i Nildalen. Til sammen gjør disse historiene det mulig å forstå den dramatiske kampen som akkurat nå pågår om makten over Nilen - en kamp av verdenshistorisk betydning.

Anmeldelser

«Tvedt har for lengst markert seg som en suveren formidler, både i tekst og i fjernsynsserier. Vann er hans lidenskap, og boken om Nilen er bare en fabelaktig ferd på en vakker elv, med historie og politikk og kultur.» 
– Guri Hjeltnes, VG

«Det er en historie uten sidestykke, og ingen kunne fortalt den med bedre overblikk enn Tvedt.» 
– Ulf Andenæs, Aftenposten

«... en spennende reise, fortalt av en glimrende formidler.» 

– Eskil Skjeldal, Vårt Land

«Dette er i det hele tatt ... unnskyld uttrykket ... utømmelig reservoar av spennende og spenstig historiefortelling, et overflødighetshorn med en personlig forteller og reisende i sentrum.» 
– Fredrik Wandrup, Dagbladet

«Et storslagent verk.» 
– Jon Michelet, Klassekampen

Les et utdrag av Nilen - Historiens elv:

Dr. Livingstone, I presume

I Burundis hovedstad Bujumbura sjekker jeg inn på byens upper-class hotell, som heter Source du Nil, Nilens kilde. Suiten jeg blir tildelt, må være rundt 50 kvadratmeter, delt i to rom. Dette har vært «expat’enes» eller bistandsarbeidernes hotell, brukt kan en nesten tro, for å understreke distinksjonene mellom dem som hjelper og dem som de skal hjelpe. Begge rommene har utsikt over et svært svømmebasseng hvor en av gjestene, en afrikaner jeg senere hilser imponert på nede til lunsj, svømmer lengde etter lengde, i timer i strekk.

På bordet foran meg ligger noen støvete brosjyrer og noen bøker jeg hadde med meg hjemmefra om landet. Jeg er trøtt, lei av å reise. Steinen til Livingstone og Stanley, Nilens kilde og fotballstadionet i byen fremkaller bare en blanding av likegyldighet og selvforakt; latskap overskygger plutselig iver og vitebegjær. Mitt største ønske er tåpelig: Bli liggende i sengen og ta første fly hjem.

Jeg åpner kofferten, kaster noen klær bort på en stol, finner fram Herodot og begynner å lese den tørre, saklige prosaen til den greske historikeren. Her og der er boken full av kjedelige detaljer. Men det er akkurat disse kjedelige detaljene som fremstår som så fortrolige, og derfor på en merkelig måte gjør deler av boken så tidløs. Særlig liker jeg partiene der han spekulerer om Nilens kilde, og hans konstatering, rett og slett, at den har han ingen sjanse til å finne ut av. Jeg ser for meg – her jeg sitter i den dype, litt slitte lenestolen i en suite på rundt 50 kvadratmeter på Source du Nil – hvordan han ble stoppet ved Elefantineøya i Egypt for mer enn 2500 år siden fordi det var umulig å reise lenger, og jeg kler på meg, knyter skoene, koker en kopp med varmt vann, putter litt instant kaffe i, og går litt senere ned for å kjøre til Nilens kilde i Burundi.

I retning sør, ut av hovedstaden Bujumbura, kjører jeg av hovedveien og inn til Mugere, en liten landsby på den burundiske siden av Tanganyikasjøen. På ei slette med vid, åpen utsikt over den dypblå sjøen står en stor, ensom stein. Gresset er skarpt grønt slik det gjerne blir når ettermiddagssolen er skrå og lyser rødlig, og får steinen til å virke enda mer feilplassert i dette flate, steinfattige landskapet. På den andre siden av sjøen er Kongo lett synlig.

På steinen er det risset inn: Livingstone Stanley 25-XI-1871.

Misjonæren David Livingstone og den oppdagelsesreisende journalisten Henry Morton Stanley var sammen her to dager og netter i november 1871. Livingstone var blitt sendt til områdene sør for Victoriasjøen i 1865 av Det kongelige geografiske selskap, fordi mange mente at Nilens egentlige kilde var der. Hans vandringer hadde ikke ført til noe gjennombrudd, og i 1871 ble mediene i Europa og USA opptatt av hvor det var blitt av ham. Stanley ble hyret av en amerikansk avis for å finne ham.

Samværet her fant sted to uker etter et av de mer ikoniske øyeblikk i verdenshistorien. Stedet er Ujiiji, litt lenger sør langs Tanganyikasjøen, sjøen med et swahili-navn som betyr «seil i ødemarken». To hvite menn går mot hverandre ved bredden av sjøen. Stanley rekker fram hånden, hilser på den skjeggete mannen som kommer imot ham, og skal, ifølge seg selv, simpelthen ha sagt: «Dr. Livingstone, I presume.» Etter at han hadde satt sitt eget liv på spill for å finne mannen som hele Europa og USA lurte på om var forsvunnet i Afrika, så tror jeg det må være denne sære blandingen av grenseløs pompøsitet og tilbakeholdenhet som har fascinert ettertiden. Begrunnelsen er interessant. Stanley skrev: Jeg kunne ha løpt mot ham, men jeg kviet meg på grunn av mobben rundt meg, jeg kunne ha omfavnet ham, men siden han var engelskmann, var jeg usikker på hvordan han ville reagere, så jeg gjorde det feighet og falsk æresfølelse foreskrev som det beste – jeg gikk bort til ham med bestemte skritt, tok av meg hatten, og sa: Dr. Livingstone, formoder jeg.

Etter dette møtet fortsatte de to videre nordover sjøen i en kano som ble rodd av lokale folk, mens de selv etter tegningene å dømme satt under tak og skygge bakerst i båten. De skulle undersøke om det var noen elver som rant ut av sjøen mot nordøst. Turen tok 28 dager. De kom til Mugere 25. november 1871 for å finne ut om det var sånn som Livingstone trodde, at
Nilen rant ut av Tanganyikasjøen. Det var altså ikke her Livingstone og Stanley møttes, slik utallige artikler om Burundi og Livingstone påstår. Det var her de var for å finne Nilens kilder. Livingstone var overbevist om at Tanganyikasjøen var kilden. Han tok helt feil av elvesystemene. Men han var likevel nærmere enn verden i årene etter hans død var klar over. For en av Nilens sideelver starter bare noen mil fra den store steinen ved Mugere. Fjellene de beundret fra Tanganyikasjøen mot nord, lå mellom steinen ved Mugere og kilden – det var simpelthen vannskillet, og på den andre siden rant vannet mot Middelhavet.

Innhold i boken:

• Ørkenen og deltaet – Egypt
• Mot Karnak og Nil-traktatene
• Nubia og landet der elvene møtes – Sudan
• Sumpen og den nye staten – Sør-Sudan
• Landet med de store sjøene – Uganda
• Østenfor innlandshavet – Kenya og Tanzania
• Mot Nilens kilder i Sentral-Afrika – Rwanda, Den demokratiske republikken Kongo og Burundi
• Vanntårnet i Øst – Eritrea og Etiopia