Hærføreren Otto Ruge

I Norge skapte det tyske angrepet 9. april 1940 kaos både i den politiske og den militære ledelsen. Under et ampert møte med justisminister Terje Wold dagen etter invasjonen tok kommanderende general Kristian Laake til orde for forhandlinger med tyskerne. Dette ble oppfattet som ettergivenhet og førte til Laakes avskjed, og 11. april ble Otto Ruge utnevnt til ny sjef for landets militærmakt i krig.

Mot alle odds og tross sviktende bistand fra de allierte klarte de norske styrkene under Otto Ruges ledelse å holde en overlegen fiende stangen i to måneder. Stillingen som øverstkommanderende stilte ekstreme krav til militært håndverk og diplomati, og framfor alt til synlig lederskap i et land i bunnløs krise – krav som Ruge oppfylte til gagns. Da kapitulasjonen likevel var et fakturm, gikk han frivillig i et krigsfangenskap som skulle vare i fem år. Ved hjemkomsten ble han hyllet som et av de fremste symbolene på den norske motstandsviljen, på linje med kongen selv, enda Ruge personlig gjorde hva han kunne for å unngå rampelyset. Dette er den første biografien over en av norgeshistoriens store helter. Forordet til boken Hærføreren Otto Ruge kan du lese her

Otto Ruge var hærføreren som sørget for at norsk historie endret retning. Ikke bare var han øverstkommanderende for de norske styrkene etter det tyske overfallet 9. april 1940; også dialogene hans med kongen, kronprinsen, regjeringen og de allierte kom til å bli bestemmende for krigspolitikken og gi ham en unik plass i norsk historie. Etter intense diskusjoner, åpen uenighet og sprikende vurderinger blant landets ledende menn ble det avgjort at kongen, kronprinsen, regjeringen og utvalgte deler av det sivile og militære embetsverket skulle reise i eksil og fortsette som krigførende i Storbritannia. Like etter skiftet kong Haakon oppfatning: Han ville bli igjen i landet og dele folkets skjebne.

Ruge forsto begrunnelsen, men skjønte snart at både kongen og kronprinsen måtte følge med regjeringen. Noe annet ville sette den videre krigsdeltakelsen i fare. Han fikk kongen til å endre mening ved å overbevise ham om at de allierte ville måtte vinne krigen i det lange løp. Selv gikk han som eneste offiser i krigsfangenskap og ble sittende i fem år i Tyskland. På denne måten ble han et levende symbol på at Norge fortsatt var i krig selv etter kapitulasjonen i nord. Uten hans innsats ville Norge ha vært et annet land i dag. Sammen med kongen fikk han derfor en ruvende plass i den patriotiske minnekulturen de første tiårene etter krigen.

Ruge var klar over at kriger kan tapes og vinnes i menneskenes hoder. Resonnementet var enkelt. Kåringen av seierherre og taper er avhengig av hva man vektlegger. Tyskerne innkasserte en knusende kortsiktig seier i Norge i 1940. Men den allierte og norske innsatsen representerte samtidig noen små bidrag til det totale tyske nederlaget fem år senere. Ruge, som hele livet var en iherdig historiestudent, forsto hvordan krigen måtte knyttes til nasjonale fortellinger. Oscarsborg, Midtskogen, Hegra, Vinjesvingen, Gloppedalsura, Lundehøgda og framfor alt Narvik var på sine måter lysende stunder i norsk krigshistorie, selv om Sør-Norge falt etter tre uker og Nord-Norge etter to måneder. Kløkt, offervilje, utholdenhet, stahet og hardførhet definerte den norske innsatsen mer enn tap eller seier eller landssvik.

Når Ruge gjennom intervjuer, opprop og taler til befolkningen formidlet dette standpunktet, viste han en egen evne til å mane fram en slags seiershistorie som midt i all elendigheten ga mening til det som skjedde: «Jeg har sett at dette folket ikke vil dø» og «Jeg liker ikke å se mitt land med lus på kroppen» er eksempler på utsagn som levde videre og bidro til å forme nasjonens forståelse av 1940. I likhet med Churchill mobiliserte Ruge selve språket og sendte det i kamp.

I hans eget liv ble krigen i 1940 det viktigste referansepunktet. Det var krigserfaringene som fikk Ruge til å reflektere over livet sitt, og som motiverte ham da han kom tilbake til Norge i 1945 og gjeninntrådte som forsvarssjef. Derfor dominerer felttoget i 1940 og årene i krigsfangenskap denne biografien. Allerede fra første stund etter krigen var han opptatt av å minnes den sivile og militære innsatsen, og han ble selv feiret som den fremste representanten for norsk motstandsvilje. Men det ble snart klart at de endringene som krigen på hjemme- og utefronten hadde ført med seg, gjorde at Ruge ikke lenger passet inn som øverste militære sjef. Han ble også mer kritisk til flere sider av den nye forsvars- og alliansepolitikken, samtidig som han ble stadig mer opptatt av andre sider ved samfunnet da han gikk av som offiser.