Frida – en rystende fortelling om tilhørighet, savn og tap

 – Frida er blitt en smertefull, nervepirrende og velkomponert bok, skriver Aftenposten om Nina Grünfelds bok om farmoren Frida.  – Leseren mister nesten pusten, skriver VG. Les utdrag fra boken her. 

Første gang Frida Grünfeld ble registrert i en politisak, var våren 1931. Hun var jødisk, prostituert, mistenkt for spionasje - og hun var gravid. Men hva skjedde videre med Frida? I denne boken drar barnebarnet Nina F. Grünfeld tilbake og leter etter farmoren sin.

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908 og levde et omflakkende liv i Sentral-Europa. Hun fødte sønnen Berthold og satte ham bort da han var bare én uke gammel. Han kom senere til Norge som flyktning og ble en av våre mest kjente psykiatere.

I avhør, rettsdokumenter og arkiver finner hun små spor og opplysninger, og hun ser hvordan nettet snører seg stadig tettere rundt henne. Myndighetene var ute etter slike som Frida. Så kom nazistene til makten.

Historien om Frida er en rystende fortelling om tilhørighet, savn og tap.

Forord av Nina F. Grünfeld 

Første gangen farmoren min, Frida, dukket opp på politiets lister, var våren 1931. Det skjedde da etterretningspolitiet i byen Košice, sydøst i Tsjekkoslovakia, skrev en hemmeligstemplet rapport om spionrelaterte aktiviteter i regionen. Rapporten ble signert, stemplet, kopiert og sendt videre til politihovedkvarterene i alle landets sentrale byer: Praha, Bratislava, Brno, Opava og Užhorod. I tillegg ble den sendt til forsvarsdepartementet, militærets hovedkvarter og det statlige militærpolitiet. Etterretningspolitiet må med andre ord ha tatt saken alvorlig.

Rapporten fra Košice skulle vise seg å være bare ett av mange dokumenter som omhandlet Frida Grünfeld. Da jeg begynte å kartlegge min farmors liv og skjebne, fant jeg spor og biter av historien i arkiver over hele det daværende Tsjekkoslovakia. På dette tidspunktet hadde faren min Berthold, Fridas sønn, vært død i ti år. Det meste jeg nå vet om Frida, fikk han aldri vite, så som at han faktisk var til stede under politiavhøret i 1931. Som et lite embryo lå han i Fridas livmor, like under hennes bankende hjerte. Frida visste heller ikke hva som rørte seg inni kroppen hennes, eller hvilke prøvelser hun hadde i vente.

Så lenge jeg kan huske, har jeg lurt på hvem hun var. Barnlig nysgjerrighet og spørsmål om hvordan farmoren min så ut, om jeg liknet henne, om hvem vi er og hvor vi kommer fra, utviklet seg i tidlig voksen alder til et ønske om å ville finne ut mer. Jeg ville sette de fragmentariske minnene faren min hadde om henne inn i en forståelig sammenheng. Det ytterst lille han husket, og var villig til å dele, bar preg av ulykke og misære. Han visste hvilket land han var født i, at Frida ga ham navnet Berthold og at han deretter ble gitt bort. Han visste også at han var jødisk. Det var alt.

Etter hvert materialiserte den personlige motivasjonen min seg i kunstneriske uttrykk. Tre filmer og én bok tok alle utgangspunkt i min fars historie, uten at jeg kom noe nærmere Frida. 

Vissheten om at jeg ikke hadde trengt dypt nok ned i arkivene, ble åpenbar etter jernteppets fall. Med årene ble det lettere å oppsøke arkiver i de tidligere østblokklandene, og de kunne dele mer av materialet som lå der med besøkende. Etter hvert som samlingene ble digitalisert og gjort tilgjengelig på nettet, kunne jeg også søke der. 

Letingen etter Frida har hatt sin egen kronologi. Funnene jeg gjorde skjedde ikke i den rekkefølgen de utspant seg i livet hennes, noe som av og til skapte forvirring. Andre ganger brakte det meg rent ut sagt på ville veier, men jo mer jeg fant, desto nærmere kom hun meg. For letingen ga resultater. En og en brikke kom til, og for hver brikke som falt på plass, ble jeg mer ivrig etter å se hele puslespillet. Det ble en besettelse. Gåten om min farmor Fridas liv måtte løses. Å forstå henne, har jeg innsett, er også å forstå meg selv, de privilegiene jeg nyter godt av, og hvor lite som skal til for at alt kan forandre seg.

Men hvorfor var politiet så interessert i farmoren min? Hva hadde hun gjort, og hva skjedde med henne etter avhøret i Košice? Hvor mye blir et menneskes liv formet av ytre omstendigheter, og hvorfor ga hun fra seg barnet sitt?

Mer enn en gang har jeg tenkt at Fridas historie kanskje burde forbli ufortalt. At faren min hadde gjort rett i å holde kortene tett til brystet om det lille han husket fra barndommens Bratislava, og at hun helt enkelt burde få hvile i fred. Men Sentral-Europas dramatiske historie, som Frida og Berthold var en del av, måtte da også ha noen lyspunkter? Innimellom alle anstrengelser må det ha eksistert håp, og tidvis også latter og glede? Jeg lette etter noe, hva som helst, livstegn og dokumentasjon, kanskje også så mye som et fotografi, som kunne vise meg at historien også var god. Mens letingen gikk mot slutten gjorde jeg et underlig funn som har overbevist meg om at jeg har Fridas velsignelse når jeg forteller det jeg nå vet.