Erik Bye - Norge på to bein

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.