Bruttern. Historien om Kåre Ingebrigtsen

Kåre Ingebrigtsen er en ekte RBK-er. Og en fotballpersonlighet med temperament og glimt i øyet.

Dette er historien om en fargerik karriere på Lerkendal, om turbulente år i Manchester City før klubben ble overtatt av søkkrike sjeiker, om leieopphold i klubber som Lillestrøm og Strømsgodset, og ikke minst om jobben som trener. Fra Ranheim gikk vien til Bodø/Glimt og Viking, før Ingebrigtsen ble hentet til Rosenborg av den mektige styreformannen Ivar Koteng i 2014 med ordre om å bringe klubben tilbake til røttene. 

Vi blir med på innsiden av spillet, inn i garderoben og ut på banen, og vi møter gamle og nye fotball-helter som Mini, Francis Lee og Nicklas Bendtner. Men hva skjedde egentlig da Ingebrigtsen fikk sparken i Rosenborg sommeren 2018 etter å ha levert tre seriemensterskap, to cuptitler og to gruppespill i Europa League i løpet av fire år?

Alt om Triumfene, intrigene og kampene kan du lese om i Bruttern. Her kan du lese et utdrag:

Trondheim, torsdag 19. juli 2018

Selv om alle vinduene i andre etasje sto på gløtt og sørget for mild og behagelig gjennomtrekk, var det bare å gi opp da de første solstrålene skar gjennom glipen i gardinene og vekket ham fra den urolige søvnen. Han kunne like godt ha stått opp med det samme, men fordi klokka bare var halv fem, ble han liggende en stund og lytte etter liv langs Klostergata.

Det var sjelden Kåre Ingebrigtsen sov særlig godt etter hjemmekampene, og derfor kjente han hver eneste grytidlige morgenlyd i nabolaget. Akkurat nå, for eksempel, kunne han høre at avisbudet befant seg i kvartalet bak, i Kronprins Olavs allé, der hun eller han pleide å la bilen gå på tomgang mens avisene ble levert ut. Deretter gjorde den to korte stopp i Krogness gate, før sjåføren ga gass og forsvant oppover mot Elgeseter.

Mens lyden av denne urokråka gradvis forsvant, våknet rødstrupen i hagen utenfor til dyst. Kåre lå med øynene lukket og hørte åpningsnummeret, helt til en dør ble slått igjen litt for hardt i et av husene nede ved Trondheim Spektrum. Da den knirkende lyden av en garasjeport blandet seg inn i fuglesangen, sjekket han kjapt vær-appen på telefonen og ble fortalt at det allerede var 18 grader i Trondheim.

Fortsatt lå Rosenborgs dramatiske seier over Valur kvelden i forveien langt oppe i nettavisene han scrollet seg gjennom. Han kunne knapt ha sovet mer enn fire timer, men det var lenge siden Kåre hadde følt seg så uthvilt. Forsiktig gled han ut av senga for ikke å vekke Hege, gikk inn på rommet til Leah og la den lette sommerdyna ordentlig rundt datteren før han steg ned på kjøkkenet for å starte dagen.

Mens kaffetrakteren surklet fra seg siste rest av vann ned i filteret og kolben, ryddet Kåre vekk det ene vinglasset som sto igjen på stuebordet. Da han kom hjem fra Lerkendal ved midnatt, hadde han unnet seg et lite glass av den skamløst dyre rødvinen som Stig Inge Bjørnebye hadde prakket på ham i taxfree-butikken på vei hjem fra Reykjavik fredagen før. Med laptopen i fanget og glasset i hånda hadde han storøyd sett seg selv komme dansende og leende fram til intervjueren på Rosenborgs egen tv-kanal, og den overstadige følelsen av lykke og lettelse som han hadde kjent der og da, ble bare forsterket av den første slurken overpriset italiensk chianti.

Rettferdigheten hadde til slutt seiret i en kamp der den bulgarske dommeren delte ut straffespark etter innfallsmetoden. Det første, rett etter pause, det som Nicklas Bendtner ekspederte i mål og som utlignet Valurs 1–0-ledelse fra den første kampen, var det minst kontroversielle. Deretter la Anders Trondsen på til 2–0, og derfra og inn hadde Rosenborg hatt stålkontroll, følte Kåre, helt til en ball traff Marius Lundemo i bakhodet. Men Stefan Apostolov – hvis navn aldri mer må nevnes blant fotballfolk, hadde Kåre spøkt etterpå – dømte straffe.

Valur hadde redusert og akkurat da vært videre på bortemål, om ikke – okei, Apostolov, da – som ren kompensasjon, noen annen måte å se det på var umulig, kastet ut livbøyen og dømte enda et straffespark. Denne gang for holding i Valur-feltet. Ja vel og jammen sa jeg smør, men takk allikevel, hadde Kåre mumlet til Erik Hoftun der de sto på tå i teknisk sone. Fra straffemerket, tre minutter på overtid, hadde Bendtner reddet dem alle. 3–1. Etterpå var det bare kaos og jubel og følelser i noen få minutter, før både spillere og trenere og ledere litt beskjemmet fant ut at nok fikk være nok. De hadde tross alt bare forsert det første og minst krevende av en rekke hindre på veien mot et eller annet gruppespill.

«Tap mot Valur vil være et av sommerens styggeste mageplask», hadde sportskommentatoren i Adresseavisen skrevet som oppvarming til kampen, og Kåre hadde gått i klinsj med avisa på pressekonferansen kvelden før kampen.

«Hva tenker du om Kåres uttalelser om at det ikke vil være noe mageplask å ryke ut for Valur?» var Mike Jensen blitt spurt, men før lagkapteinen rakk å ta vannflasken fra munnen og formulere et vettugt svar, hadde Kåre skutt kroppen fram og tatt over. For journalisten visste utmerket godt hva Kåre egentlig hadde svart, fikk han høre; nemlig at sesongen ikke ville være et mageplask om det ble tap. Fortsatt kunne Rosenborg bli seriemester – for fjerde år på rad, kunne han hatt lyst å legge til, men det holdt han seg for god til – de kunne fortsatt vinne cupen, for tredje gang på fire år, men heller ikke det gadd han føye til. Og selv med tap for Valur ville de fortsatt ha muligheten til å komme inn i gruppespillet i Europa League.

Sesongen sto og falt ikke på denne ene kampen, hadde han forsøkt å forklare, men resonnementet – også dette resonnementet – hadde falt på steingrunn, følte han. Kåre hadde lent seg tilbake, trukket pusten og gjort et mentalt notat om at han snart burde huske å beherske seg når det var journalister til stede. Men lunta var blitt stadig kortere denne våren og sommeren. Å telle til ti, slik mora pleide å prente inn i ham da han var guttunge, var bare å glemme.

Hver gang blikket falt på Birger Løfaldli, Adressa-kommentatoren, kom han ikke lenger enn til tre før det svartnet. Han hadde en jobb å gjøre når det gjaldt sinnemestring, måtte han innrømme.

Nå burde 3–1-seieren skaffe ham litt arbeidsro framover, trodde Kåre Ingebrigtsen, da han som sistemann kom inn i garderoben, der spillerne nesten var ferdigskiftet. Etterpå hadde han slengt innom Brakka en tur, der han stusset over at ingen av styremedlemmene var på plass. De pleide gjerne å henge igjen en stund etter kamp. Ivar Koteng, formannen, var heller ikke å se, og det var svært uvanlig. Koteng hadde som vanlig minglet blant spillerne og trenerne ute på gressmatta, både før avspark og rett etter kampslutt da alt kokte og folk hang om skuldrene på hverandre.

«Jeg trives ikke i rampelyset», pleide Ivar Koteng stadig å gjenta når han ble intervjuet. Nu vel, tenkte Kåre Ingebrigtsen i sitt stille sinn. Selv hadde han aldri vært borti styreledere som valset rundt blant spillerne slik Koteng likte å gjøre, selv under oppvarmingen.

Koteng var sikkert travelt opptatt med å underholde Valur-lederne i VIP-lokalene inne på stadion, tenkte Kåre. Det kunne fort ta sin tid, slik Kåre husket fra tidligere Europa-kvelder på Lerkendal. I stedet sjekket han resultatene fra de andre kvalifiseringskampene. FC København hadde så vidt gått videre på bekostning av finske Kuopio i Europa League-kvalifiseringen, AIK hadde med nød og neppe karet seg forbi irske Shamrock Rovers, mens Nordsjælland hadde vært nær ved å ryke ut mot Cliftonville fra Nord-Irland.

Og hva med nederlandske AZ Alkmaar, klubben som hadde kjøpt både Jonas Svensson og Fredrik Midtsjø for en stund siden, og der kravet om gruppespill i Europa antagelig var ufravikelig? Nå var eventyret for Nederlands tredje beste klubb over lenge før det skulle ha begynt. Kairat fra Kasakhstan hadde vunnet begge kampene. Kairat?

Kåre måtte gjøre et raskt Google-søk. Det viste seg at klubben kom fra storbyen Almaty. Inntil 1993 hadde Almaty vært kjent som Alma-Ata, dit norske skøyteløpere valfartet på 1950- og 60-tallet for å teste den rekordraske oljeisen på den berømte Medeo-banen. Ivar Koteng var gammel nok til å huske byens stolte historie og alle verdensrekordene som ble satt der, mens Birger Løfaldli antagelig var for ung til i det hele tatt å huske hvilken vei skøyteløperne svingte. Men hadde Rosenborg blitt satt opp mot et slikt lag, Kairat, ville sikkert både styrelederen og Adressa-kommentatoren ha forlangt walkover, tippet Kåre.

Noen hver kunne ha godt av en reality check når det gjaldt europeisk fotball anno 2018, tenkte Kåre og forlot Brakka. Idet han svingte til høyre ut i Klæbuveien, smakte han på resultatet nok en gang. 3–1 over Valur, 3–2 sammenlagt? Jo, det kjentes helt innafor alt som var akseptabelt og vel så det.

På vei hjem, i familievarianten til Porsche, som han lot seg friste til å lease i fjor, hadde Kåre for lengst begynt å tenke på Celtic-kampen i neste uke. Hjemme, med rødvinsglasset i den ene hånda og med laptopen på fanget, skummet han skotske nettaviser utover i de små timer og leste om hvordan skottene med to scoringer av Dembélé og én av Forrest hadde slått armenske Alashkert 3–0 hjemme i Glasgow og vunnet 6–0 sammenlagt. Da han gikk opp til jentene i andre etasje for å blunde i noen timer, visste Kåre at Rosenborg hadde litt av en jobb å gjøre om noen dager. Men formpilen pekte bare én vei: Om ikke rakt oppover, så pekte den i hvert fall i riktig retning, akkurat slik den hadde gjort på samme tid året før.

Da kaffen var ferdigtraktet, hentet Kåre fram brødet og skar to blingser som han dekket med et tynt lag smør og deretter brunost på den ene, leverpostei på den andre. Slik hadde frokosten til Kåre Ingebrigtsen sett ut bestandig. Aldri så mye som en ekstravagant skive agurk til å friske opp den grå leverposteien, aldri en klatt syltetøy på brunosten, slik han med vemmelse hadde sett et par av spillerne gjøre under fellesfrokostene på Brakka.

Kåre gomlet i seg de to brødskivene mens han studerte laptopen sin. Han kunne konstatere at responsen på gårsdagens Valur-triumf var bare betinget entusiastisk. «Nå lever fortsatt håpet om Champions League. Men per i dag har Rosenborg lite i den turneringen å gjøre», lød konklusjonen til Adressa-kommentatoren. Kåre begynte å telle til ti, og fordi sangen til rødstrupen bar inn gjennom den åpne verandadøra og fylte kjøkkenet med harmoni, kom han helt til åtte denne gangen. Alle monner drar, humret han.

Så klappet han lokket på pc-en hardt igjen. Han gikk opp i andre etasje og strøk Leah forsiktig på kinnet, før han sendte et luftkyss gjennom soverommet i retning Hege. Klokka var seks, og det var like greit å komme seg på jobb. Ingenting skulle få ødelegge denne dagen.

Første gang Kåre Ingebrigtsen besøkte Brakka, høsten 1984, kunne han hatt god bruk for gassmaske. Han var 19 år og skulle signere sin første kontrakt med Rosenborg. Den lå inne på kontoret til klubbens daglige leder, Lars Krokan, som så vidt kunne skimtes der han satt innerst i lokalet bak et lite skrivebord og røykte med begge hendene.

Krokan og en sekretær var de to eneste som jobbet fast på Brakka. Senere ble klubblokalene gjenstand for flere utbyggingsrunder, og selv om antall ansatte var skalert kraftig ned de siste årene, arbeidet det fortsatt over 30 mennesker på Brakka sommeren 2018. Da Kåre parkerte på sin faste plass kvart over seks, var det ikke antydning til liv der inne. Han tastet inn koden og konstaterte at huset var tomt før han gikk ned i kjelleren, dit trenerteamet bare noen dager tidligere hadde flyttet kontorene sine for å være så tett på det medisinske apparatet som mulig.

Kåre hadde klart å overbevise Tove Moe Dyrhaug, klubbdirektøren, om at det ville være mer fornuftig å la ham og de andre trenerne, Erik Hoftun, Hugo Pereira og Jørn Jamtfall, flytte ned fra andre etasje. I kjelleren kunne de følge skadebehandlingen av spillerne på nært hold, de hadde bare noen få trappetrinn å forsere før de var ute på treningsfeltet, og de slapp å albue seg forbi folk i administrasjonen og tilfeldige besøkende på Brakka. Det ble revet noen vegger og satt inn en ny trapp, og etterpå var det brukt noen kroner på å rigge kontorer og et møterom for videoanalyse. «Her vil dere få det fint», hadde Ivar Koteng sagt da han inspiserte fasilitetene.

Nå brukte Kåre noen minutter på å gjøre det enda mer hjemmekoselig. Han hengte opp en Messi-signert Barcelona-drakt som han hadde fått i forbindelse med et veterantreff i England for et par år siden. Drakten ble flankert av to bilder av Lerkendal i magisk flomlys, tatt under en av gruppekampene i Europa League i fjor høst. Deretter satte han seg ned for å se noen klipp fra Celtics bortekamp i forrige uke.

Senere på dagen skulle Erik og Hugo, som hadde det overordnede ansvaret for å kartlegge motstanderlagene, bruke flere timer i analyserommet og forberede utvalgte bolker som spillerne skulle se i dagene fram mot avreisen til Glasgow tirsdag. Dagen etter, derimot, var A-lagsspillerne innvilget fri etter en intens periode, og Kåre skulle selv reise på hyttetur til Oppdal sammen med Hege og Leah for å besøke et vennepar. Hele fredagen skulle tilbringes i fjellheimen. En bedre form for oppladning enn en frisk topptur, etterfulgt av en god natts søvn i hytta til vennene Ola og Monica, kunne ikke Kåre forestille seg. Når han han så skulle kjøre inn til byen søndag morgen for å være på plass i god tid til formiddagstreningen på Lerkendal, visste han at han ville være klar for hva som helst, også Celtic på bortebane.

Han fikk selskap av Erik Hoftun i åttetiden, og like etterpå var også Hugo på plass nede i kjelleren. Kåre ble aldri lei av å nynne hele navnet. Hugo Carlos Rodrigues Ganchinho Pereira. Det låt som finstemt poesi. Hver gang Pereira trådte inn i et rom, det slo aldri feil, steg stemningen flere hakk. Han var en imponerende fagmann med akademibakgrunn fra hjemlandet Portugal, og en trener som ungguttene i Rosenborg stolte blindt på. Han var blitt hentet som juniortrener og spillerutvikler fire år tidligere, og blitt tatt opp i Kåres trenerteam før 2017-sesongen.

Men bortsett fra de tre, var det nesten skummelt tomt og stille på Brakka, syntes Kåre. Det var ingen som trampet fram og tilbake over gulvet i første etasje, ingen biler som kom med vareleveranser, ingen stemmer og latter fra de andre kontorene. Men det var midt i ferietiden, og de fleste i administrasjonen var borte.

Først i ellevetiden begynte spillerne å sjekke inn. Etterpå gjorde Kåre seg klar til å lede restitusjonstreningen med dem som hadde vært i aksjon for mindre enn et halvt døgn siden. Erik kjørte en litt hardere økt med reservene og dem som ikke hadde vært i troppen. En time senere var feltet nesten tomt for spillere. Noen jogget ned langs sidelinjen, andre fikk etterbehandling, og resten hadde forsvunnet inn på Brakka for å spise lunsj. Alle så fram til en etterlengtet fridag.

Mike Jensen ønsket Kåre god tur til Oppdal og forsvant ut døra sammen med Tore Reginiussen. Nicklas Bendtner var bortom for å minne Kåre på at han ikke ville være på plass lørdag, for treneren husket sikkert at han hadde fått en ekstra fridag og skulle hjem til København?

– Nei da, ingen fare, jeg er borte selv på lørdag, det er Erik som kjører showet da. Bare du er her søndag morgen, samtidig med meg, er jeg fornøyd, flirte Kåre, og så vinket de adjø til hverandre utenfor Brakka.

Om et par timer ventet han besøk av en gammel kjenning fra Bodø. Frode Thomassen hadde vært styreleder i Glimt da Kåre trente klubben, og nå var han og familien på gjennomreise på bilferie, og hadde invitert seg selv på kaffe og is i Klostergata. Etterpå var planen å svinge innom foreldrene på Bergheim. Faren hadde hatt bursdag på mandag, men først i ettermiddag var familien trommet sammen til kakefest. Kåre regnet ikke med at de kom seg av gårde i retning Oppdal før sent på kvelden, men Leah kom til å sovne i baksetet.

Idet Kåre skulle til å rygge ut fra parkeringsplassen, vibrerte telefonen og varslet at han hadde fått en SMS. Klokka var blitt 14.15. Meldingen var fra Ivar Koteng.

«Jeg må ha et møte med deg i morgen tidlig. Passer det?» Kåre sukket, slo av tenningen og svarte:

«Nei, jeg drar til Oppdal i kveld og er tilbake søndag. Har du tid nå?»

Kåre ventet med å sette bilen i bevegelse til Koteng rakk å svare.

«Ja, om en times tid.»

«Hvor?» spurte Kåre.

«Skippergata.»

Koteng Eiendom AS holdt til i beskjedne kontorlokaler som ikke sto i forhold til omsetningen i eiendomsforetaket, men noe av forklaringen på hvorfor Ivar Koteng personlig var god for over en milliard kroner, lå vel nettopp der. Kåre var blitt innkalt til samtaler på Kotengs hjemmebane før, selv om styrelederen i det siste hadde brukt stadig mer av arbeidsdagene på Brakka.

«Ok», svarte Kåre og startet bilen. Men før han rakk å sette den i bevegelse, kom det en ny melding.

«1530.»

Han fjernet nøkkelen fra tenningslåsen og gikk inn på Brakka igjen.

– Glemt noe? undret Hugo Pereira og stakk hodet ut fra analyserommet, der han nettopp hadde frosset en dødballsituasjon med tre Celtic-spillere på linje innenfor 16-meteren til motstanderen.

–             Nei da. Jeg ble innkalt til møte hos Ivar, men først halv fire.

–             Spennende.

–             Vi får nå se.

Kanskje hadde Ivar Koteng og styret omsider besluttet å kjøpe danske Andrew Hjulsager, slik Kåre hadde bedt om, og at det var dette glade budskapet han nå ville servere treneren ansikt til ansikt. Hjulsagers spanske arbeidsgiver, Celta Vigo, var klar for å selge til riktig pris, og selv om det kom til å koste flesk, ville han være verdt en investering på ca. 15 millioner.

Kåre svingte inn foran Koteng Eiendom AS fem minutter før avtalt tid. Sist han hadde vært her, var en kveld i oktober året før. Da plasket regnet ned, og høstmørket gjorde havnekvarteret til en perfekt kulisse for en krimfilm der den ugjestmilde Skippergata stakk inn mellom en betongbunker fra krigens dager og et vindusløst lagerlokale. Nå skinte sola fra en skyfri himmel, det var nesten 30 grader, og selv Skippergata så oppløftende ut.

De ansatte var åpenbart gått hjem for dagen, for Ivar Koteng kom selv og låste inn Kåre på slaget halv fire. Han ble vist inn i et møterom rett bak den tomme resepsjonen, og der inne satt min santen Rune Bratseth og smilte sånn passe fårete, som han hadde for vane å gjøre når noe ubehagelig var i vente.

– Jøss, du også? undret Kåre, som straks begynte å ane uråd. Andrew Hjulsager kunne han antagelig bare glemme, og det var det Koteng nå skulle fortelle, og med Rune som et slags sportslig alibi. Men hvorfor så mye oppstyr?

– Kaffe? spurte Koteng og skjenket opp tre kopper før noen rakk å svare, og så satte han seg ved siden av Rune, rett overfor Kåre.

–             Vi ønsker å avslutte arbeidsforholdet med deg.

Sju ord. Og ingenting mer.

–             Hæ?

Så kom det en lengre utredning om hvorfor klubben syntes at prosjektet hadde stagnert, at utviklingen hadde vært for dårlig, at Koteng syntes Kåres potensial som trener i Rosenborg var nådd.

Kåre hadde vanskelig for å ta til seg alle ordene som fløt over bordet og gjennom rommet. Han forsøkte å forklare den spesielle situasjonen som hadde vært de siste ukene, med nesten et helt lag på sykestua, og at de til tross for det hadde prestert bedre fra kamp til kamp. Men herregud, sa han til slutt, hvorfor sitter jeg her og forsvarer meg? Jeg har ingenting å forsvare. Sju av åtte titler, hva mer kunne dere ha forlangt av meg på disse fire årene? Dere gjør en tabbe, merk mine ord.

Så reiste han seg og forlot Rune Bratseth, forlot Ivar Koteng, forsvant ut Skippergata, kjørte vekk fra Dora og de gamle tyske ubåtbunkerne, inn mot sentrum, opp Nonnegata, og først da han kom helt øverst i bakken og så Rosenborg skole på venstre hånd, blinket han inn til høyre og stanset bilen. Jøss, tenkte han. Hva skjedde her? Hvordan kom jeg helt opp hit? Han husket ingenting fra den korte kjøreturen. Noen burde ha stanset meg, tenkte han, tatt fra meg bilnøklene. Faren, som var gammel sjåførlærer, ville få sjokk når han hørte om denne bilturen.

Han fisket fram telefonen og slo nummeret til Hege, men fikk bare svareren. Antagelig hadde Frode og familien kommet, og nå satt de i hagen og drakk kaffe og spiste is. Farsan? Ikke ennå, men han måtte ringe foreldrene også før de fikk høre nyheten av andre. Koteng hadde sagt at de skulle innkalle til pressekonferanse klokka 18.15. Han hadde halvannen time på seg til å alarmere slekt og venner.

Men hva var det Koteng hadde sagt rett før det med presse konferansen, idet Kåre sto med døra ut til gangen på vidt gap, i ferd med å forlate dem?

– Hvordan synes du vi skal kommunisere avgangen din? hadde han spurt.

– Kommunisere hva? Du har jo nettopp gitt meg sparken, freste Kåre tilbake, – hvor vanskelig kan det være?

– Jo, men du kan jo si at du trekker deg fordi du er sliten, hadde Koteng foreslått.

Det tok noen sekunder før hjernen rakk å registrere det absurde forslaget.

– Ærlig talt, Ivar, du får være tøff nok til å si hva du har gjort. Du ga meg sparken for noen sekunder siden, ikke sant?

Før han smelte igjen døra, snudde han seg en aller siste gang. – Jeg er faen ikke sliten heller.