Men disse likhetene, ja: Jeg spiller piano som Vilma, jeg har undervist i musikkskole som Vilma, har hatt elever som ikke øver, akkurat som Vilma. Jeg traff dessuten mannen min ganske tidlig i livet, så jeg har ikke noen sånn lang erfaring med sjekkelivet på byen, akkurat – og sånn sett har det passet meg bra å skrive om en litt… ukysset dame, hehe.

Og så har jeg vært ganske sjenert og pysete. Så jeg kjenner meg igjen i Vilma som liksom kikker ut på verden og lurer litt på hva som gjelder.  Har vært litt nerdete, også, med både musikk og bøker, jeg legger aldri merke til hva folk har på seg, og jeg oppdager aldri hva som er på mote før det er på vei ut - og jeg er fremdeles litt redd for de kule jentene. Og guttene. Enda ingen har vært slemme mot meg, noen gang.

Og så kan jeg ikke danse. Sånn som man gjør på fester, altså.  (Klassisk ballett, som jeg drev med som barn, gjør liksom ikke sånn lykke i selskapslivet.) Så når gulvet ryddes sånn uti en fest, og man liksom skal slå seg løs, da tenker jeg: Å nei! Må vi slå oss løs?

For sånn generelt slår det seg mer enn nok løs inni hodet mitt, egentlig. Der er det alltid en eller annen historie eller ide eller avsporing. Eller en flyskrekk eller engstelse for presentasjonsrunden på foreldremøtet. Så det faller meg ikke så vanskelig å skrive om en dame som er redd for ganske mye.

Jeg har vel et hjerte for folk som ikke tør ting, og for folk som likevel trosser redsler og hindre.

Mot kan jo være så mangt. Og for noen kan helt hverdagslige ting kreve mer overvinnelse enn det tar andre å gjennomføre basehopp eller gå til Sydpolen på ski. Det kan man jo tenke på av og til.

Men Vilma, altså, hun er på vei ut i livet, og i nye prøvelser, kan man vel si…

– Gudrun