Utdrag: De første dagene av Maja Lunde

Husker du 12. mars, husker du fredag den 13.? Dagene da Norge og verden endret seg fullstendig? Husker du hva du tenkte i tiden da alt var akutt forvirrende og veldig, veldig skremmende? Det er allerede så lenge siden.

De første dagene tar leseren tilbake til dagene da hele Norge stoppet opp, dager preget av eksistensiell uro, bekymringer og frykt. Menneskene har bare hverandre, men vi har hverandre, og da åpnes også muligheten for noe nytt. Med klokskap og undring viser Maja Lunde hvordan det som skjer i litteraturen også skjer i livet: det er de minste tingene som betyr mest.

Utdrag: Torsdag 12. mars

Statsministeren: Vi må være forberedt på at vi i dag kommer med de sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i fredstid i Norge.

Vi sitter i bilen. Mannen min holder rundt rattet med begge hender, jeg har gjemt mine i lommene. Vi kjører i stillhet, har nettopp kranglet, om noe praktisk, men egentlig om oss. Det er den samme krangelen som vi alltid har, den hvor jeg drar og han holder igjen, slik vi alltid har gjort, siden vi ble sammen for snart 23 år siden. Men i dag har krangelen vært verre enn vanlig, og den sitter i kroppen, får meg til å skjelve, til å svette, mens vi hører på statsministerens pressekonferanse. Eller kanskje er det ikke krangelen som får meg til å skjelve, det er statsministerens ord.

Det er for mye, dette skjer faktisk, det er ikke til å tro. Jeg holder meg, hele tiden holder jeg meg. Men da vi kjører inn foran huset og blir sittende og lytte, lenge etter at motoren er skrudd av, begynner jeg å gråte.

Dette minner om 22. juli, tenker jeg. Det minner om 11. september. Men det kan ikke sammenlignes, for dette er ikke en enkelthendelse. Hendelser skjer, hendelser passerer, det ligger i hendelsens natur at den går over. Dette er noe som har kommet for å bli, for å være og for å vare.

Kan jeg beskrive sjokk? Kan jeg beskrive uvirkelighet? Finne ordene for følelsen av uvirkelighet? At noe hender med meg, men likevel skjer med en annen. At man ser seg selv utenfra. Det er en klisjé. Og jeg ser ikke meg selv utenfra, jeg ser oss alle, det er en film, det er en fiksjonsfortelling, det kunne vært en fortelling jeg selv hadde skapt. Hvordan skal jeg nå kunne skrive. Ingen av mine historier kan overgå dette.

Vi lukker dørene til bilen og går inn. Gulvet i gangen er dekket av ukjente sko. Huset er fullt, eldstemann har tatt med seg fem kamerater hjem etter at skolen stengte. Jeg går rundt, forsøker å se litt på hver enkelt, spørre hvordan det går. De lange, tynne guttene med tenåringsstemmer og hakkete bevegelser, har åpne blikk og formidlingstrang. Og et behov for å være sammen. De setter seg inntil hverandre i sofaen for å se en film, en komedie. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med alle de store kroppene som sitter så tett sammen. Jeg ringer en annen mamma. Jeg vil ikke kaste dem ut, sier jeg, men kan kanskje ikke la være? Du må si at de skal gå, sier hun, er veldig tydelig, de må hjem, hver til sitt. Det er sånn det er nå. Ja, sier jeg og reiser meg. Jeg føler meg ikke stort eldre enn dem da jeg gir beskjeden, keitete og unnskyldende. Jeg følger dem ned i gangen, snakker hyggelig med dem på vei ut, sier at det beste er at de møtes ute, at de kan gå tur sammen, spille enspretten, sånne ting. Tenne bål i skogen, kanskje. De nikker. Tur i marka, ja, det kan vi gjøre. De vil faktisk gå tur i skogen nå, femtenåringene.

Jeg skal skrive en roman om sykdom, satt til Svalbard i 2110. Det lille lokalsamfunnet blir rammet av en epidemi. Bare noen veldig få mennesker blir igjen, historien min skal handle om de overlevende. Det er den fjerde romanen, den som skal knytte de tre foregående sammen, som et puslespill, pleier jeg så si, hvor alle bitene sammen danner et stort bilde, én fortelling. Side på side med notater, en klar ramme, en tydelig hovedperson. Jeg hadde kontroll på den fortellingen.