Utdrag: Skyggdanseren av Sara Omar

Les et utdrag fra Skyggedanseren her

Vaskemaskinen brummet. Frmesk stirret inn i trommelen. Monotonien i de rullende bevegelsene og det skummende vannet ga henne ro, som om det var hun selv som ble vugget fram og tilbake der inne bak glasset.

«Sitter du her ute og gjør ingenting?»

Hun snudde på hodet og så på Rubar, selv om hun i det buede glasset på maskinen allerede hadde sett hvordan hun tronet i døråpningen. «Jeg venter bare på at den skal bli ferdig. Det er noe beroligende ved å se inn i alt skummet.»

«Jeg syns det virker som bortkastet tid.»

«Men det er fint å sitte litt og se på ingenting.»

Frmesk tenkte at det var sånn Rubar hadde det med TV-seriene sine, men sa det ikke høyt.

«Sover de små?» fortsatte Rubar.

«De er i hvert fall lagt begge to.» Hun vendte blikket tilbake mot skummet. «Du hadde sovnet på sofaen, og vi ville ikke vekke deg.»

«Nei, jeg er jo bare moren deres,» sa Rubar og klødde seg hissig på armen. «Du må hjelpe meg med å fylle ut noen papirer til kommunen. Jeg forstår ikke hvorfor de har så vanskelig for å skjønne at jeg ikke kan lese dansk.»

«Det hadde nok vært bedre hvis du hadde fulgt undervisningen din,» sa Frmesk.

«Det er lett for deg å si. Faren din ville jo ikke. Det var menn der … folk forstår oss ikke.»

«Men du kan jo prøve å ta danskundervisning nå,» sa Frmesk. «Kanskje det også vil gi deg litt mer overskudd.»

«Du er så naiv,» mumlet Rubar og forsvant ut av badet.

Det klikket i vaskemaskinen, og Frmesk ventet litt før hun åpnet luka. Hun hevet stemmen en anelse. «Det er mulig jeg er naiv i dine øyne, men jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle hjelpe deg med skilsmissen hvis du ikke bruker den til noe.» Hun sukket. «Anwar flyr jo ut og inn her og banker deg nesten like mye som før.»

Rubar kom tilbake. Hun hadde med seg et tørkestativ som hun hengte på to kroker på veggen. Hun sa ikke noe, men tok en trøye og fikk den på plass på stativet.

«Du er skilt, Rubar. Du trenger ikke å slippe ham inn,» fortsatte Frmesk. «Du kan sørge for at han får besøksforbud.»

«Det ville bare gjøre alt verre, og nå som jeg vet hvordan det er å bo alene, vet jeg at det ikke er så lurt å bli skilt.»

Frmesk så måpende på Rubar. «Hvordan kan du si det?»

«Nå var det jo også din idé,» fortsatte Rubar. «Du fikk meg til å gjøre det, fordi du sa det ville bli bedre.»

«Jeg blandet meg ikke inn i din skilsmisse. Det eneste jeg gjorde, var å hjelpe deg med papirene,» sa Frmesk. «Men du hadde jo aldri ro et sekund. Det må da være bedre nå som han tross alt ikke er her hele tiden.»

«Alle ser skjevt på meg. De syns jeg er en uanstendig, fraskilt kvinne.»

«Det er vel bare kurderne?»

«Kurdere. Arabere. Afghanere. Tyrkere. Alle naboene.»

«Det er ikke lenger noen som forbyr deg å flytte og starte på et nytt kapittel. Bli kjent med nye mennesker. Kanskje få noen venner.»

«Venner? Jeg kan jo ikke fyke rundt og menge meg med danske menn, som du gjør.»

«Jeg menger meg ikke,» sa Frmesk oppgitt. «Jeg går på skole. Ikke noe annet.»

Rubar ristet en trøye før hun hengte den opp. «Det har alltid vært så lett for deg. Alle elsket deg da du var liten …» Hun stoppet opp.

«De elsket da deg også,» sa Frmesk. «Du er datteren deres.»

«Noen ganger høres du ut som bestefaren din,» sa Rubar surt. «Alltid så klok og bedrevitende og klar til å kjempe for alt … bortsett fra meg. Meg ga han bare bort gratis.»

Frmesk så ned. «Jeg vet ikke noe om den gang, men baba Darwésh kan ikke ha visst noe om Anwar, da ville han aldri latt ham få deg.»

«Baba Darwésh, spar meg. Han er ikke faren din, og jo, han og mor kjente Anwar og familien hans godt. De ville bare bli kvitt meg.»

Frmesk kjente bare altfor godt til det helvetet moren hennes hadde levd i sammen med Anwar. Men hun var usikker på hvor mye moren visste om hennes eget helvete. Og hvis hun visste om det, ville det da kunne bringe dem tettere sammen?

«Jeg har kjøpt en kjole på H&M,» sa Frmesk prøvende mens hun hengte opp den siste trøya. «Vi du se?»

«Ja,» sa Rubar forundret og fulgte etter Frmesk inn på rommet hennes.

Frmesk tok kjolen opp fra en pose i vesken sin og holdt den opp så Rubar kunne se den.

Rubar tok den og holdt den opp foran seg. Blikket hennes spiste seg inn i stoffet. Det var blått. Silkeaktig. Et lite øyeblikk glimtet et smil til i Rubars øyne, men så døde det ut og munnvikene dro seg ned. Hun kastet kjolen i hodet på Frmesk. «Hva er dette? Den er altfor utringet.»

«Den er da ikke utringet,» sa Frmesk. Blodet hamret i tinningene hennes. Det siste hun ville var å vise seg fram på den måten Rubar antydet. «Det er knapper helt opp i halsen.»

Rubar så på henne med et kaldt blikk. «Du leverer tilbake den kjolen, ellers får faren din anfall. Den er altfor trang for deg. Hva er det du tenker på?»

Frmesk la kjolen på senga. Blikket hennes ble hengende litt ved det fine stoffet. «Hvorfor reiste du opp hit i det hele tatt, hvis du bare vil leve som alle de dumme der hjemme?»

«Du snakker ikke sånn til moren din!» Rubar slo hardt etter henne og traff henne på kinnet. «Og du viser ikke lillesøsteren din den kjolen. Jeg vet nok at du gjør alt for å vende henne mot meg, men det skal du ikke komme unna med. Og hvis du har tenkt å løpe halvnaken rundt i byen, håper jeg du ender på gulvet mitt i en likpose. Du skal ikke få meg til å skamme meg over at du er i live.»

Rubar snudde på hælen og forsvant ut av rommet. Frmesk hadde hørt Rubar ønske henne død så mange ganger før at det ikke lenger gjorde vondt. Hun satte seg på senga. Det begynte å skramle ute på kjøkkenet. Hun hørte at Rubar snakket med seg selv. Sinte, korte setninger. Hun så mot vinduet, der speilbildet hennes stirret tomt tilbake. Hun følte seg elendig, og nå visste hun at kjolen skulle leveres tilbake. Hun hadde ikke sett hvor tettsittende den var. Den ville smyge seg rundt kroppen hennes som om den var malt på. Gjøre henne synlig. Hun spratt opp og løp ut på do, rakk så vidt å åpne lokket før oppkastet sprutet ut av henne.