Utdrag: Powwow av Tommy Orange

Powwow omtales som en moderne klassiker. Denne kritikerroste romanen er et voldsomt, hjerteskjærende og morsomt portrett av et USA få av oss kjenner. Forfatteren, Tommy Orange, hylles som en ny stemme i den amerikanske samtidslitteraturen.

Powwow er en stor sammenkomst for den amerikanske urbefolkningen. Denne romanens powwow knytter på intelligent vis sammen ulike menneskeskjebner i et kor av fortellinger.

En nykter Jacquie Red Feather prøver å finne tilbake til familien sin. Edwin leter etter sin ekte far. Opal Viola Victoria Bear Shield er der for å se den unge Orvil danse. Han har lært seg tradisjonell indianerdans på YouTube og skal opptre offentlig for første gang.

De kommer til å oppleve fellesskap og hellige tradisjoner. Men også tap, oppofring og heltemot.

Boken er oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Bli med og les boken i vår digitale lesesirkel.

Les et utdrag av Powwow her.

Opal Viola Victoria Bear Shield

Jeg og søsteren min, Jacquie, gjorde lekser på stua med TV-en på da mamma kom hjem og fortalte at vi skulle flytte til Alcatraz.

«Pakk sakene deres. Vi drar dit. I dag,» sa mamma. Og vi visste hva hun mente. Vi hadde vært der før for å feire at vi ikke feiret Thanksgiving.

På den tiden bodde vi i East Oakland, i et gult hus. Det var det mest fargesterke, men minste huset i kvartalet. Det hadde to soverom og et kjøkken som var så lite at det ikke engang hadde plass til et bord. Jeg likte meg ikke noe særlig der – teppene var for tynne og luktet skitt og røyk. Til å begynne med hadde vi verken sofa eller TV, men det var likevel klart mye bedre enn der vi bodde før.

En morgen vekket mamma oss brått. Hun var forslått i ansiktet, og en brun skinnjakke som var altfor stor for henne, hang over skuldrene. Både overleppa og underleppa var hovnet opp. Jeg ble opprørt av å se de store leppene. Hun kunne ikke snakke ordentlig. Hun ba oss om å pakke sakene våre den gangen også.

Jacquies etternavn er Red Feather, og mitt er Bear Shield. Begge pappaene våre har gått fra mamma. Den morgenen mamma kom mørbanket hjem, tok vi bussen til et nytt hus, det gule huset. Jeg vet ikke hvordan hun klarte å ordne det til oss. På bussen akte jeg meg tett inntil mamma og stakk hånden i lomma hennes.

«Hvorfor har vi sånne navn?» sa jeg.

«De kommer fra gamle indianske navn. Vi hadde vår egen måte å navngi hverandre på, før de hvite kom og spredte alle disse pappanavnene for å holde pappaene ved makten.»

Jeg skjønte ikke det der med pappaene. Og jeg visste ikke om Bear Shield var et skjold som bjørner beskyttet seg med, eller skjold som mennesker brukte mot bjørner, eller om det var skjold som bjørner hadde laget. Uansett var det ganske vanskelig å forklare på skolen at jeg het Bear Shield, og det var ikke det verste. Det verste var fornavnet mitt, som var todelt: Opal Viola. Navnet mitt er altså Opal Viola Victoria Bear Shield. Victoria var mammas navn, selv om alle kalte henne Vicky, og Opal Viola kom fra bestemor, som vi aldri hadde møtt. Mamma fortalte oss at hun var en medisinkvinne og kjent for sine spirituelle sanger, så jeg skulle liksom føle meg stolt over å slepe rundt på det lange, gamle navnet. Det gode var at de andre barna ikke trengte å gjøre noe med navnet mitt for å erte meg, de trengte ingen rim eller forvrengninger. Bare å si navnet var nok.