Utdrag: Vanndanseren av Ta-Nehisi Coates

Sensasjonell debut fra en av USAs sterkeste stemmer.

Hiram Walker blir født som slave på en tobakksplantasje i Virginia. Faren er den hvite plantasjeeieren. Når Hiram er gammel nok må han flytte fra slavekvarteret og inn i hovedhuset for å passe på sin fordrukne og ubrukelige hvite halvbror Maynard, han som etter hvert skal arve den forfalne plantasjen. Hirams mor ble solgt da han var ganske liten. Han har bare noen få, uklare minner om moren. Han ser for seg den aller beste og mest grasiøse vanndanseren.

Hiram og kjæresten Sophia flykter fra sørstatenes undertrykkelse og slaveri til friheten i nord. De engasjerer seg i antirasismearbeidet og motstandsbevegelsen og det bli en voldsom men også vakker reise preget av magiske hendelser.

Bli med og les boken i vår digitale lesesirkel.

Boka er oversatt av Knut Ofstad.

Les et utdrag fra Vanndanseren

Hele livet hadde jeg ønsket meg bort. Det var ikke noe originalt ønske – alle Slitere drømte om det. Men i motsetning til dem, i motsetning til hele Lockless, hadde jeg ressursene som trengtes.

Jeg var et underlig barn. Jeg kunne snakke før jeg kunne gå, skjønt jeg aldri sa stort, for framfor alt observerte jeg og husket. Jeg hørte andre snakke, men jeg så dem snarere enn jeg hørte dem, ordene deres tok form framfor meg som bilder, lenker av farger, linjer, teksturer og figurer som jeg kunne lagre inni meg. Og jeg var istand til, på et øyeblikks varsel, å gjenkalle bildene og oversette dem tilbake til akkurat de ordene de hadde oppstått av.

Da jeg var fem, kunne jeg kauke en arbeidssang etter bare å ha hørt den én gang, med alle dens tilrop og svar, og dessuten tilføye mine egne improvisasjoner, til de voksnes storøyde fryd. Jeg ga alle dyrene et eget navn, avhengig av hvor jeg hadde sett dem, tida på døgnet og hva dyrene gjorde, så én hjort het Gress Om Våren og en annen Brukket Eikegrein, og på samme måte med hundekobbelet som de voksne advarte meg mot, men for meg var ikke hundene et kobbel, men individer, selv om jeg aldri skulle se dem igjen, de var like individuelle som enhver mann eller kvinne jeg aldri så igjen, for jeg husket dem også.

Og det var aldri nødvendig å fortelle meg noe mer enn én gang, for hvis jeg ble fortalt at Hank Powers gråt i tre samfulle timer da datteren hans ble født, husket jeg det, og hvis jeg ble fortalt at Lucille Simms sydde en ny kjole til jul av sin mors gamle arbeidsklær, husket jeg det, og ble det snakket om den gangen Johnny Blackwell trakk kniven mot sin bror, husket jeg det, og fikk jeg høre navnet på alle Horace Collins’ forfedre og hvor i Elm County de ble født, husket jeg det, og hvis Jane Jackson ramset opp alle generasjonene før henne, moren, morens mor, og hver eneste mor hele veien til Atlanterhavskysten, husket jeg det. Så det var naturlig at jeg husket, selv i Gooses klør, selv etter at brua ble borte under meg og jeg så min egen undergang i øynene, at dette ikke var min første pilegrimsferd til den blå døra. Det hadde skjedd før.

Det hadde skjedd da jeg var ni år gammel, dagen etter at moren min ble tatt og solgt. Jeg våknet den kalde vintermorgenen og visste uten en skygge av tvil at hun var borte. Men jeg hadde ingen bilder, ingen minner, av noen avskjed, faktisk ingen bilder av henne i det hele tatt. I stedet husket jeg min mor utfra det jeg hadde hørt om henne, så jeg var sikker på at hun var tatt, slik jeg var sikker på at det fantes løver i Afrika selv om jeg aldri hadde sett noen. Jeg lette etter et fullrigget minne, men fant bare bruddstykker. Skrik. Trygling – noen som tryglet meg om noe. Den sterke lukten av hest. Og midt i denne tåka, et bilde som flimret inn og ut av fokus: et langt vanningstrau. Jeg ble livredd, ikke bare fordi jeg hadde mistet moren min, men fordi jeg var en gutt som husket hver dag av sin fortid i de mest sprakende farger, med en stofflighet så saftig at jeg kunne drikke dem. Og så bråvåknet jeg altså uten andre minner enn glimt, skygger og skrik.

Jeg må komme meg bort herfra.