Bli med og les månedens unike bok

Å lese en god bok er som å åpne et vindu ut mot verden. Joda, vi har hørt det før, men det er jo faktisk en fantastisk ting, at det å åpne en bok kanskje lærer deg noe nytt, gir deg en tanke eller to du ikke har tenkt før? Eller at noe du egentlig allerede vet, framstår på en litt ny måte?

Denne våren banker redaktørhjertene i oversattredaksjonen ekstra hardt. Vi vet at vi har noe ekstra, noe unikt, noe som utretter akkurat dette fantastiske; åpner vinduer og åpner leserens bevissthet. Med én utgivelse i måneden presenterer vi et knippe unike bøker, seks litterære stemmer, både modne og helt nye forfatterskap, som vi er utrolig stolte over: Jesmyn Ward, Ta-Nehisi Coates, Michael Ondaatje, Tommy Orange, Kate Russell og Lisa Taddeo.

Forfatterne har én ting til felles – alle er nord-amerikanske.

Vi vet mye om politikken som føres i Det hvite hus og hva den fører med seg. Litteraturen som kunstform står støtt på egne ben, men det skulle ikke oss forundre om du som leser én eller flere av de seks unike stemmene kan oppleve at det litterære landskapet speiler noe av det politiske?

Vi inviterer deg til å bli med og lese og undersøke, enten på egen hånd eller – om du vil – sammen med andre som leser det samme. Vi garanterer stor leseglede og unike leseopplevelser underveis. Vårens seks unike bøker byr på et fantastisk mangfold der feminisme, rasisme, kjærlighet, klasse, fattigdom, foreldre og barn, sex og begjær, kriminalitet, tradisjon, kultur, identitet, urban urbefolkning, opphav og #metoo, for å nevne noe – setter tanker og bilder i gang.   

Les sammen med oss

Hver måned velger vi en ny bok som vi leser i fellesskap i Facebook-gruppa vår "Det du må lese". Klikk her for å melde deg inn. Vi kommer også til å snakke om bøkene på Facebook og Instagram. Merk dine Instagram-bilder med #seksstemmer for å bli med på praten.

Juni: Tre kvinner av Lisa Taddeo

«Er det normalt å ikke kunne gjøre en liten ting for en du elsker, å ikke kysse henne dypt av og til, selv når hun gråter og tigger deg om det?» spør Lina psykologen sin i Lisa Taddeos Tre kvinner. Hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Som leser av boka får vi anledning til å tenke over hva vårt eget svar på dette og andre spørsmål knyttet til seksualitet og begjær, og med det kanskje lære noe nytt om oss selv og andre.

Lisa Taddeo brukte åtte år på å reise rundt i USA for å snakke med hundrevis av kvinner om sex og begjær som research til det som er blitt til Tre kvinner. I boka følger vi nettopp tre kvinner, med deres seksuelle begjær som en pulserende rød tråd. To av kvinnene er gitt pseudonymer, mens én av dem – Maggie ¬– skildres med sitt virkelige navn. Maggies historie er fortellingen om en 17 år gammel jente som faller for den gifte, kjekke high school-læreren sin og som flere år senere stiller ham for retten for overgrep. Kontakten den hjemmeværende, gifte Lina får med ungdomskjæresten på internett, blir begynnelsen på en seksuell besettelse som gjør at hun mister alt annet enn de stjålne møtene med ham av syne. Smellvakre og elegante Sloan driver en restaurant sammen med mannen sin, som liker å se henne ha sex med andre menn og kvinner. Alle tre bærer på erfaringer fra barndoms- og ungdomstiden som kaster lys over driftene de drives av som voksne kvinner. 

Taddeos svært grundige researcharbeid har ikke bare gått ut på å snakke med mange kvinner, hun har samtalt med flere hundre av dem, men også på å snakke svært grundig med utvalgte kvinner. Ved flere tilfeller bosatte hun seg i nærområdet til kvinnene i flere måneder om gangen – for å oppleve steder relevant for deres fortellinger, snakke med venner og familie og ikke minst få en innsikt i dagliglivet deres. Dette gjelder alle de tre kvinnene hun til slutt valgte å la boka handle om. 

Forfatterens nitide arbeidsmetode ga henne ikke bare innsikt i de faktiske omstendighetene rundt kvinnenes liv, den medførte også at hun fikk en dyp forståelse for deres tankesett. Dette kommer tydelig til uttrykk i boka, der hver av kvinnene har sitt særegne språk, som speiler deres personlighet. Taddeo antar kvinnenes eget perspektiv når hun forteller deres historier, på en så detaljert og levende måte at leseren får følelsen av å være innunder huden på dem. Resultatet er blitt en bok som har et driv som gjør det vanskelig å legge den fra seg, samtidig som den belyser noen grunnleggende sider ved det å være menneske, på en måte som gjør at den kan forandre hvordan vi ser på både oss selv og andre.

Det er også interessant å se hvordan en bok som ble påbegynt lenge før MeToo-bevegelsen forandret hvordan vi ser på maktstrukturer i samfunnet, kan leses som en klok og nyansert kommentar til den til tider polariserte debatten den har sparket i gang. Tre kvinner viser, og inspirerer leseren til å tenke over, hvor komplisert det er å være et menneske i verden. Det er godt gjort å skrive en bok om sex og begjær på en så åpen, varsom og lite sensasjonspreget måte som Taddeo har klart å gjøre det. Tre kvinner er en bok som kan hjelpe kvinner, og menn, i ulike aldre, med å skjønne – og å dele med andre – tanker og drifter de kan ha være for skamfulle til fullt ut å erkjenne selv, men som virker inn på hvordan livet utfolder seg.

Mai: Min mørke Vanessa av Kate Elizabeth Russel

Hvis det ikke er kjærlighet, hva er det da? 

«Jeg bare trenger så veldig at det er en kjærlighetshistorie», sier Vanessa til psykologen sin. «For hvis det ikke er en kjærlighetshistorie, hva er det da?» 

Disse replikkene faller mot slutten av Kate Elizabeth Russells Min mørke Vanessa, og favner presist kjernen i romanen, som kretser rundt «forholdet» Vanessa som 15-åring innleder til den 42 gamle læreren sin, Jacob Strane. Fortellingen sparkes effektivt i gang flere år etter, i 2017, idet #metoo-debatten raser og Vanessa er 32 år gammel. Kontakten med den nå aldrende læreren er fortsatt ikke brutt da hun blir oppsøkt av en annen elev ved skolen hun gikk på, som hevder at hun ble misbrukt av Strane og nå ber Vanessa å også stå fram som offer. Ryktene om henne og Strane har gått i mange år. Gjennom resten av romanen blir leseren vekselvis tatt med tilbake til Vanessas ungdomstid og inn i den voksne Vanessas liv. Og det blir fort åpenbart kvinnen vi møter på nåtidsplanet, ikke har funnet fotfeste i tilværelsen etter det som leseren skjønner har vært seksuelt og emosjonelt misbruk. Likevel stritter hun imot når hun blir fortalt at hun er et offer. For «Dette er livet mitt», som hun sier til psykologen. «Dette har vært hele livet mitt.»

Kate Elizabeth Russell forteller i intervjuer at hun har jobbet med romanen over mange år, og at hennes egen oppfatning om relasjonen mellom Vanessa og Strane har endret seg underveis. Da hun sent i tenåringene unnfanget de to romankarakterene, var det kjærlighet hun så. Når hun nå som 35-åring endelig utgir boka om dem, ser hun noe ganske annet. En av bokas store styrker er at leseren blir tatt med på denne ferden. For trass i Stranes monstrøse handlinger er det ikke et endimensjonalt monster vi møter i boka, på samme måte som Vanessa ikke er et endimensjonalt offer. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne unge jenta faller for denne voksne mannen som gir henne den oppmerksomheten hun så sårt trenger, enda så feil det er. Ubehaget denne forståelsen vekker, gjør Min mørke Vanessa til fascinerende og tankeutvidende lesning. Og slik er det blitt fordi Kate Elizabeth Russell har klart å utnytte skjønnlitteraturens fantastiske potensial til å favne menneskelivet i all dets kompleksitet, i stedet for å falle for fristelsen til å forenkle det.

Les og bli utfordret, i både tanker og følelser! Og finn noen å diskutere med, for dette er en bok det er umulig å ikke mene noe om. 
 

Min mørke Vanessa er oversatt av Kirsti Vogt.

April: Powwow av Tommy Orange

«En forbløffende debut», sier Margaret Atwood om Tommy Oranges debutroman Powwow, som ble nominert til Pulitzerprisen. «En sterk og tankeutvidande roman», skiver NRKs Marta Norheim. Og denne boka om et mangslungent knippe «byindianere» er i sannhet noe helt for seg selv, idet den både forteller oss noe om et USA vi ikke er vant til å møte i litteraturen og kan si oss noe om oss selv. 

I en essayistisk prolog gir Orange leseren et elegant og bitende overblikk over hvordan den amerikanske urbefolkningen er blitt undertrykket i flere hundre år. Her formuleres også det som danner et viktig bakteppe for fiksjonsfortellingen som følger: den amerikanske urbefolkningens relasjon til storbyen. Det er «byindianere» som befolker Powwow. Med romanen ønsker Orange, og dette kan man lese både på og mellom linjene, å løsrive seg fra det tradisjonelle, romantiserende bildet av indianere på de åpne slettene. Dette bildet, ironiserer han, har vi fått servert i rikelig monn av Kevin Costner og John Wayne, med flere. I dag bor en stor del av den amerikanske urbefolkningen i byer. «Vi er minnene vi ikke husker», skriver han. «Vi kjenner lyden fra motorveien bedre enn den fra elvene.» Orange er selv medlem av stammene Cheyenne og Arapaho.

Og Powwow har ikke bare samfunnskritisk slagkraft, vi har her å gjøre med en bok som er av svært høy litterær kvalitet i kraft av formen teksten har fått og språket de mange sammenvevde fortellingene vikles ut ved hjelp av. Tommy Orange turnerer ikke mindre enn tolv fortellerstemmer, som har hver sin særpregete stil, og han legger elegant ut tråder i én av karakterenes kapitler, for så å hente dem opp på overraskende steder hos de øvrige karakterene. Ved å gjøre dette klarer han til og med å legge inn et håpefullt element i det som ellers er en høyst brutal og mørk avslutning på boka: når alle karakterene samles på den store powwowen i Oaklahoma som det har vært bygget opp til fra starten av. Midt oppi alt mørket, all råskapen, har Orange skrevet en dypt humanistisk og varm roman.

Oranges utforskning av temaer knyttet til identitet angår dessuten ikke bare minoritetsgrupper – for vi kan da alle stille oss spørsmålet om hvordan vi kan være oss selv i den sammenhengen både våre forferdres historie og vår egen samtid plasserer oss. Hvem føler seg vel ikke iblant som en håpefull bedrager i sitt eget liv, slik Orvil gjør det når han ikler seg noen gamle indianerfjær han finner i skapet til den eldre kvinnen som er formynderen hans. «Han venter på at noe sant skal åpenbare seg – om ham.» 

"Powwow" er oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen.

Mars: Krigslys av Michael Ondaatje

Det er med glede og stolthet vi presenterer denne månedens utvalgte bok: Michael Ondaatjes Krigslys.  Ondaatje er en legendarisk forfatter, kanskje aller mest kjent for storverket Den engelske pasienten (1992). Krigslys, som er Ondaatjes sjuende roman, er rett og slett et litterært mesterstykke fra en av vår tids store forfattere. 

Hvordan Krigslys kan karakteriseres? Jo, som en stille dynamittgubbe. 

London, 1945. I kaoset etter andre verdenskrig blir 14 år gamle Nathaniel og søsteren Rachel forlatt av foreldrene, som skal ha reist til Singapore. Søsknene etterlates hos en gåtefull mann, med et underlig kroppsspråk, som kalles Møllen. Nathaniel og Rachel mistenker at han er kriminell. Det blir de både mer overbevist om og mindre bekymret for etter hvert som de blir kjent med Møllens fargerike og eksentriske omgangskrets: menn og kvinner som har til felles at de hadde et diffust samarbeid under krigen.

Alle virker de underlig opptatt av å beskytte de to søsknene – men mot hva? De bruker da ganske uvanlige metoder? Hvem er egentlig disse menneskene? Og hvor er mor og far?
Tolv år senere begynner Nathaniel å undersøke hva det var, alt det han ikke forsto den gangen. Han trekkes gradvis inn igjen i den moralsk ambivalente skyggeverdenen som etterkrigstiden – og søsknene – befant seg i den gangen foreldrene overlot dem til en samling mer eller mindre eksentriske individer. Nathaniel forteller – via minner, fakta og fantasi – en øm, voldsom og overraskende historie om en familie som gjennomlevde en helt spesiell tid. 

Michael Ondaatje, født på Sri Lanka i 1943, har bodd i Canada siden 1962. Han har skrevet en rekke prisbelønte diktsamlinger og sju romaner. Han er mest kjent for Den engelske pasient, som vant Bookerprisen og var utgangspunkt for den Oscarvinnende filmsuksessen. For Annas bok (2008) ble Ondaatje tildelt den prestisjetunge Governor General's Literary Award for femte gang. Ondaatjes bøker har én fellesnevner: de pløyer dypt i eksistensiell grunn. Det handler om identitet, kjærlighet, lengsel og tilhørighet. Det er rik prosa, samtidig som ikke et ord er unødvendig.

Krigslys er oversatt av Ingrid Haug.

Februar: Vanndanseren av Ta-Nehisi Coates

Det er en stor begivenhet når en av USAs største tenkere og sterkeste stemmer romandebuterer. Ta-Nehisi Coates gjør det med bravur. Coates viser med sin debut ikke bare at han er en dyktig analytisk forfatter, men også en fremragende historieforteller.

Gjennom en sterk historie fra slaveriets tid sier han noe vesentlig om rase og menneskeverd – og om verden i dag. Romanen er et fengslende innblikk i slaveriets konsekvenser. The New York Times Book Review sier det slik: «Til syvende og sist er Vanndanseren en roman som undersøker slaveriets psykologiske effekter, en sorg som Coates har spesielle forutsetninger for å analysere.»

I Vanndanseren møter vi Hiram Walker, en ung mann som med fotografisk hukommelse og magisk kraft drømmer om å nedkjempe slaveriet, om frihet og menneskeverd – og om sin elskede Sophia. Les et utdrag fra boken her.

Rundt år 1850 blir Hiram født som slave på en tobakksplantasje i Virginia. Faren er den hvite plantasjeeieren, som solgte Hirams mor da sønnen var ni år gammel. Selv om Hiram har fotografisk minne, har han bare noen få, uklare minner om moren. Blant annet at hun var den aller beste og mest grasiøse vanndanseren.

Hiram flyttes fra slavekvarteret inn i hovedhuset for å bli husslave. Han skal passe på sin fordrukne og ubrukelige hvite halvbror Maynard, han som skal arve den stadig mer forfalne plantasjen. I hovedhuset møter Hiram Sophia. Hiram må stadig kjøre henne til sin hvite onkel på naboplantasjen, der Sophia blir, oppstaset som en «southern belle», fritt vilt for onkelens ønsker og lyster. Sammen vil Hiram og Sophia flykte fra sørstatenes undertrykkelse og slaveri til friheten i nord. Veien dit går via den såkalte underground railroad. Hiram går med i antirasismearbeidet og motstandsbevegelsen og hans indre og ytre reise er betagende, voldsom, vakker og preget av magiske hendelser. 

De beste forfatterne besitter den besnærende, uimotståelige evnen til å ta leseren med til et annet sted. Akkurat det gjør Ta-Nehisi Coates med Vanndanseren.

Vanndanseren er oversatt av Knut Ofstad.

Januar: Syng, gravløse, syng av Jesmyn Ward

Først ut er en svært tydelig litterær stemme, som «gløder av kraft, sorg og ømhet» (Financial Times): Jesmyn Ward er utvilsomt en av USAs mest interessante og prisbelønte unge forfattere. Syng, gravløse, syng er en tidløs roman om familie, rase og klasse – og er allerede en moderne klassiker. Ward er opptatt av barn og unge, de fattige, de svarte og white trash i de amerikanske sørstatene, først og fremst Mississippi, som hun selv kommer fra. Hun debuterte i 2008 og har skrevet tre romaner og en erindringsbok. Ward er en av veldig få som har vunnet den prestisjetunge National Book Award to ganger, først for Det som reddes kan i 2011 (på norsk i 2018), deretter for Syng, gravløse, syng i 2017. Wards slektskap til andre sørstatsforfattere, særlig Toni Morrison og William Faulkner, er åpenbar.

Ward var den første i sin familie som tok høyere utdannelse. Familien hennes er fattig og mistet hus og hjem under orkanen Katrina. Ward har mistet flere familiemedlemmer og venner på grunn av omfattende rusmisbruk. Hun er i dag førsteamanuensis ved Tulane University og bor i Mississippi.

Jesmyn Ward forteller med stor kjærlighet til personene og stoffet sitt og årets roman, Syng, gravløse, syng er en varmhjertet, tøff og øm fortelling om en tregenerasjoners-familie som lider under de klassiske åkene: Rasefordommene, klasseskillet, utenforskapet og utilstrekkeligheten i nære relasjoner.

Jojo er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være en mann. Han mangler ikke rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael. Her dras leseren med rett inn i en intens, hjerteskjærende og brutalt ærlig scene da bestefaren Pop har tatt med seg Jojo for å slakte en geit, noe som er en naturlig og nødvendig del av dagliglivet for å skaffe mat på bordet. Gutten skal bli en mann og må lære seg å takle dette. Bestefarens relasjon til Jojo er imidlertid som et hav av ren og omfavnende kjærlighet og omsorg.

Jojos mor Leonie er svart, hun elsker sin hvite mann Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler Leonie Jojo, Kayla og en venninne inn i bilen, de skal nordover og hente Michael som har sonet ferdig i fengsel. Men Leonie evner ikke å favne både kjærligheten til Michael og til barna på samme tid. Hun har nok med seg selv (og dopet) og lar seg ellers styre av den magnetiske tiltrekningen til mannen.

Underveis på turen til fengselet, hvor Pop også har vært innsatt en gang, møter Jojo Richie – som er bokas tredje fortellerstemme. Richie er en liten gutt som var i fengselet samtidig med Pop og som knyttet seg sterkt til den eldre, omsorgsfulle mannen. Richie døde på ulykkelig vis (noe Pop stadig bærer på skyldfølelse for), men dukker opp igjen i en helt tydelig og kommuniserende skikkelse for Jojo. De andre i følget kan imidlertid ikke se eller høre Richie, til tross for at han (ifølge Jojos beretning) befinner seg inne i bilen sammen med dem.

Bilturen gjennom det nesten mytiske sørstatslandskapet blir en roadtrip ut av helvete. Les et utdrag fra boken her.

Syng, gravløse, syng er oversatt av Eve-Marie Lund.