Skilsmissedalen
Noen ord om ord som sparker det i gang.
Tekst: Stian Johansen, forfatter
Det dreier det seg om slitte forhold. Om folk i krise. De unge og de urolige og de utro. For ikke å glemme de forsmådde, forkasta og forbanna. Det gjelder å holde livet oppe, så godt det lar seg gjøre.
I de nye, fjonge husa på Venstøp i Skien flytter småbarnsfamilier inn. Når de skiller seg, flytter damene over dalen til småhusa på Limi. Fra den ene sida til den andre pendler unga til fots, og krysser jernbaneskinner, autovern, rådyr og sine verste dager.
Med kjærlighet og forbauselse skriver Stian Johansen om folk i et Norges-område han har et nært forhold til. Om mennesker i situasjoner vi alle kjenner. Og han gjør det på johansensk vis.
Fittekassene og Skilsmissedalen
Sju–åtte måneder før romanen Norge og døden (2018) gikk i trykken, begynte jeg å skrive på det som nå har blitt boka Skilsmissedalen. Tolv noveller som blant annet har til felles at de foregår i Skien i nåtida.
Tittelen kom tidlig, nesten først, og den kom via en kollega på Skien bibliotek. Hun vet for øvrig ikke om det. Tror jeg.
Jeg visste ikke hva jeg ville komme til å skrive, men jeg ville skrive fra Skien, byen jeg hadde flytta hjem til, jeg måtte liksom det etter å ha dikta så mye fra Porsgrunn og andre steder i Norge og døden. Først da jeg hørte ordet «Skilsmissedalen» i en lunsjpause, et uttrykk jeg aldri hadde hørt før, fikk jeg en retning.
Kollegaen min sa noe sånt som at fra de nye, fjonge husa på Venstøp hvor småbarnsfamilier hadde flytta inn de siste åra, flytta nå mødrene over til billigere boliger på andre sida av dalen, en etter en, ettersom de ble skilt, og at unga pendla fra den ene siden av dalen til den andre.
Derfor Skilsmissedalen.
Jeg var i gang.
Halvannet år seinere var jeg på jobbreise, og på Gardermoen spurte jeg en annen kollega om han hadde forslag til hva jeg kunne skrive om. Jeg trengte nemlig å skrive flere noveller. Jeg rissa kjapt opp hva manuset dreide seg om: Skien; skilsmisser; samtida. Skriv om Fittekassene, sa han, om rekkehusområdet hvor det bor flest single og skilte småbarnsmødre. Fittekassene var enda et sted, enda et begrep, som jeg ikke hadde hørt om, men et så bra ord at en novelle bare måtte skrives. Jeg satte meg til på flyplassen og begynte å skrive. Sånn ble det første avsnittet i den novella:
«En og annen drosje drassende på en småfull fittetyv som kommer for et ligg etter å ha sett fotballspillere jåle seg til i Champions League på O’Learys, og en og annen stasjonsvogn bedugga av en eksmann som spaner og glaner på førstegir mellom de seksti fittekassene fra sekstitallet hvor skilte småbarnsmødre kan komme til hektene. Fint område, smart plassert, for all del, på sletta nedenfor ruinene av kryptkirka på Kapitelberget.»
Jeg lærte om både kolleger og språk og Skien da jeg skrev Skilsmissedalen, men: «Fittekassene» og «Skilsmissedalen» har blitt skjønnlitterært behandla i denne novellesamlinga, og garantert feilbehandla: Med vilje og uvitenhet, om det går an å si? I alle fall går det an å skrive det.
Forfatter Stian Johansen har laget spilleliste til Skilsmissedalen, sjekk den ut på Spotify.
