Siri Hustvedt - warts and all

Når Siri Hustvedt stiller til bokbad, er køene utenfor litteraturhusene våre blant de lengste jeg har sett. Hun har et stort og beundrende kjernepublikum i Norge. Fansen stiller med istykkerleste eksemplarer av Det jeg elsket, Sommeren uten menn, Kvinner ser på menn som ser på kvinner, Denne flammende verden, Når du ser meg, Den skjelvende kvinnen. Siri skriver, smiler, ler, snakker med hver enkelt, tar seg tid, er åpen og imøtekommende. Proff til fingerspissene, på en personlig og fin måte. 

Jeg har vært Siri Hustvedts norske redaktør i snart 15 år. Første gang vi var på tur sammen, for 13-14 år siden, i Stavanger, skjønte jeg fort at hun mildt sagt ikke er snakkesalig om morgenen. I drosjen mot flyplassen spurte jeg: «Du er kanskje ikke så glad i å prate om morgenen, du?» «Nei», svarte hun.

At jeg deretter nærmest tedde meg som en østers før klokka 11, tror jeg var med på å legge grunnlaget for det fine forholdet vi har i dag. Det, og at jeg flere ganger, når hun har skrevet en ny roman, har vært så heldig å være en av de første leserne hennes, og en ærlig sådan. For sammen med Siri Hustvedt er det nødvendig å være seg selv fullt og helt, med alle sine feil og tilkortkommenheter – warts and all.

Hustvedt er tross alt en internasjonalt ettertraktet foredragsholder innen kunst, litteratur og vitenskap, og gir du deg ut på noe du egentlig ikke har greie på, prøver deg på en liten hvit en, liksom, så blir du ferska. Med en gang. For hun har greie på alt. Kan alt. Hun er på mange måter fryktinngytende belest og intelligent. Sånn kjennes det iallfall. Som da jeg skulle gjøre det så gjevt en gang hun var i Oslo, det var en stor Munch-utstilling på Nasjonalmuseet, og jeg bestilte en egen guide til oss to. Og så viste det seg at Siri kunne mye mer om Munch enn guiden. 

«Jeg elsker Norge»

Siri Hustvedt er eldst av fire søstre. Moren, Ester, var fra Mandal, og faren, Lloyd, var andre generasjons norskamerikaner og professor i skandinavisk litteratur på St. Olafs College. Midt på prærien, i Northfield i Minnesota, vokste søstrene opp, i det «norskeste» Amerika.

Siri er nært knyttet til Norge og har bodd her i to-tre lengre perioder, sist da hun gikk på Katten i Bergen, hun tok visst faktisk artium der. Da lærte hun seg et slags ungpike-bergensk som er utrolig søtt – og gammeldags. Tonefallet blir kav bergensk og ordforrådet tilhører – ja - en pen og veloppdragen ungpike fra Bergens øvre middelklasse for femti år siden.

Hver gang hun er i Norge, møter hun Kristina, sin gamle bestevenninne, og de skravler! Et bredt utvalg kusiner og fettere med familier samles også alltid rundt henne. Sammen med slekta prater hun begeistret i vei om dette og hint, på en utrolig sjarmerende blanding av amerikansk og ungpike-bergensk. For så, dagen etter, å motta en ærespris, eller et doktorat, eller hun holder et langt, vel forberedt og lærd foredrag innenfor det være seg kunst, litteratur, nevrovitenskap, feminisme, filosofi eller selvmordsforebygging. For deretter, litt utpå kvelden, å slenge de lange, slanke, elegante buksekledde beina over kanten på min lille veranda på Majorstua og drikke sjampanje, prate og le, før vi stikker over gata og bestiller en pizza.

Så rusler hun til fots «hjem» til Aschehougs villa i Drammensveien mens hun nyter luften og omgivelsene i fulle drag og tekster: «Jeg elsker Norge.» 

Hva vil det si å være et menneske? 

Sammen med mannen sin, forfatteren Paul Auster, er Siri en litt annen, den gifte Siri, omsorgsfull og beskyttende, nesten beundrende. De to respekterer og elsker hverandre åpenbart høyt. De gir hverandre rom. De ser hverandre. Samtalen går dem imellom, hele tiden, de har så mye å snakke om, for en gave!

Sophie, datteren deres, er musiker og artist, nygift med fotografen Spencer, som er tatt imot med åpne armer av den tette lille kjernefamilien. Huset i Brooklyn er fullt av kunst, bøker og utsøkte gjenstander, der Siri steller omsorgsfullt med rosene sine i bakhagen. Paul har kontor i kjelleren, Siri på loftet. «Så møtes vi på midten til middag».

Alle Hustvedts sju romaner er utgitt på norsk – oversatt av Bodil Engen - i tillegg til flere essaysamlinger. I høst utgir vi Hva er vi? som er tredje og siste del av den omfangsrike essaysamlingen Kvinner som ser på menn som ser på kvinner som utkom i sin helhet i USA i 2016. Alle disse essayene er oversatt av Knut Johansen.

Hva er vi? inneholder ni essays som spenner vidt og gjenspeiler Siri Hustvedts brede kunnskapsfelt og engasjement: «Hvorfor den historien og ikke en annen?», «Å huske i kunsten: det horisontale og det vertikale», «Selvmord og selvbevissthetens drama» og «Jeg gråt i fire år, og da jeg holdt opp, var jeg blind». 

Hva blir det neste fra Siri Hustvedt? En ny roman? Det eneste som er helt sikkert, er at hun kommer til å grave enda dypere i det spørsmålet som har opptatt henne gjennom absolutt hele forfatterskapet: Hva vil det si å være et menneske? 

Uansett hva det blir: Jeg gleder meg.