Utdrag: Min mørke Vanessa av Kate Elizabeth Russell

En knyttneve av en #metoo-roman

2000: Vanessa Vye er 15, hun er smart, ambisiøs, sårbar og lengter etter å bli voksen. På skolen møter hun den 42 år gamle karismatiske engelsklæreren Jacob Strane. Vanessa føler seg sett.

2017: Vanessa kontaktes av en annen av Stranes tidligere studenter, som har anmeldt ham for seksuelle overgrep og vil ha hennes støtte. Vanessa står overfor et umulig dilemma: Skal hun tie stille og holde fast ved troen på at det hun og Jacob hadde sammen, var noe vakkert? Eller er det slik at hun var et offer, blant mange andre ofre, for mannen hun elsket og aldri har klart å glemme?

Minner og traumer møtes mens Vanessa tenker tilbake på den voldsomme spenningen hun opplevde da kroppen hennes ble sett og tatt i bruk for første gang. Var det ikke ekte kjærlighet allikevel?

Min mørke Vanessa er oversatt av Kirsti Vogt

Les et utdrag fra Min mørke Vanessa her

Jeg gjør meg klar til å gå på jobb, og posten har ligget ute i åtte timer. Mens jeg krøller håret, oppdaterer jeg siden. 224 delinger og 875 likes så langt. Jeg tar på meg den svarte ulldrakten, oppdaterer igjen. Jeg roter under sofaen etter de svarte, flate skoene, oppdaterer. Fester det gylne navneskiltet til jakkeslaget, oppdaterer. For hver gang stiger tallene, og kommentarene mangedobles.

Du er så sterk.
Du er så modig.
Hva slags uhyre kan gjøre noe sånt mot et barn?

Jeg åpner den siste tekstmeldingen min, sendt til Strane for fire timer siden: Går det bra, eller …? Han har fortsatt ikke svart, har ikke engang lest den. Jeg taster inn en til – Jeg er her hvis du vil snakke – men ombestemmer meg og sletter den, sender i stedet en ordløs linje med spørsmålstegn. Jeg venter noen minutter, prøver å ringe ham, men da jeg får svareren, stikker jeg telefonen i lomma, går ut av leiligheten og trekker døra hardt igjen etter meg. Jeg trenger ikke anstrenge meg sånn. Han har skapt dette kaoset. Det er hans problem, ikke mitt.

På jobben sitter jeg ved conciergeskranken i hjørnet av hotellobbyen og gir gjester anbefalinger om hvor de bør dra, og hva de bør spise. Det er slutten av høysesongen, de siste turistene er på gjennomreise for å se høstfargene før Maine stenger for vinteren. Med et urokkelig smil som ikke helt når øynene, bestiller jeg bord for et par som feirer sin første bryllupsdag og sørger for at det står en flaske champagne og venter på rommet når de kommer tilbake etter middag, en gest som er mye mer enn de forventer, av det slaget som sørger for at jeg får bra med tips. Jeg ringer sjåføren for å få fraktet en familie til flyplassen. En forretningsmann som bor på hotellet annenhver mandag, kommer med tre skitne skjorter og spør om de kan renses over natten.

«Det skal jeg ordne,» sier jeg.

Mannen gliser og blunker til meg. «Du er best, Vanessa.»

I lunsjen sitter jeg i et tomt avlukke på kontoret og stirrer på telefonen mens jeg spiser en daggammel sandwich som ble til overs etter et arrangement. Å sjekke Facebook-posten er blitt tvangsmessig nå; jeg klarer ikke å hindre fingrene i å bevege seg eller øynene i å pile over skjermen, fange opp stadig flere likes og delinger, masser av du er fryktløs, fortsett å si sannheten, jeg tror deg. Også mens jeg leser, blinker tre prikker – noen skriver en kommentar i dette øyeblikk. Og så, som ved et trylleslag, dukker det opp en til, enda en melding om styrke og støtte som får meg til å skyve telefonen bortover skrivebordet og slenge resten av den tørre sandwichen i søppelkassa.

Jeg skal til å gå ut i lobbyen igjen da telefonen begynner å vibrere: JACOB STRANE RINGER. Jeg ler da jeg tar den, lettet for at han lever, at han ringer. «Går det bra med deg?»

Et øyeblikk er det bare tom luft, og jeg stivner, med blikket på vinduet som vender ut mot Monument Square, bøndenes høstmarked og matvognene. Vi er i begynnelsen av oktober, høsten er her for fullt, det er den tiden da alt i Portland ser ut som det er tatt rett ut av en L.L. Bean-katalog – gresskar og kalebasser, krus med eplesider. En kvinne i rutete flanell og vanntette støvler går over plassen og ser smilende ned på spedbarnet hun bærer i sele på brystet.

«Strane?»

Han puster ut i et tungt sukk. «Du har vel sett det.»

«Jepp,» sier jeg. «Har det.»

«Jeg trodde hun bløffet. Trodde ikke hun turte.» Jeg bøyer meg frem, trykker pannen mot vinduet. «Det kommer til å gå bra. Du vet hvor jeg står.»

Jeg stiller ingen spørsmål, men han kaster seg ut i en forklaring likevel. Han sier at skolen innleder en granskning, og han forbereder seg på det verste. Han går ut fra at de kommer til å tvinge ham til å si opp. Han tviler på at han kommer seg gjennom skoleåret, kanskje ikke engang frem til juleferien. Å høre stemmen hans er et så stort sjokk at jeg strever med å få med meg det han sier. Det er flere måneder siden vi snakket sammen sist, da jeg fikk panikk etter at pappa døde av hjerteinfarkt og sa til Strane at jeg ikke orket mer, samme slags brå anfall av moral som jeg har fått når jeg har rotet det til opp gjennom årene – mistet jobber, opplevd brudd og sammenbrudd – som om det å være snill pike i ettertid kan reparere alt jeg har ødelagt.

«Men de har jo gransket det allerede, mens du var læreren hennes,» sier jeg.

«De ser på det en gang til. De skal snakke med alle sammen igjen.»

«Hvis de kom frem til at du ikke gjorde noe galt den gangen, hvorfor skulle de ombestemme seg nå?»

«Fulgt med på nyhetene i det siste?» spør han. «Vi lever i en annen tid.»

Jeg har lyst til å si at han overdriver, at det kommer til å gå bra så lenge han er uskyldig, men jeg vet han har rett. Den siste måneden har en snøball begynt å rulle, en bølge av kvinner som avslører menn som har trakassert, begått overgrep. Det er først og fremst kjendiser som har vært målet – musikere, politikere, filmstjerner –men mindre berømte menn er også blitt navngitt. Uansett hvilken bakgrunn de anklagede har, går de gjennom de samme fasene. Først nekter de for alt. Deretter, når det blir åpenbart at drønnet av anklager ikke kommer til å forsvinne, sier de opp jobben i vanære og gir en uttalelse med en vag beklagelse, uten å gå så langt som å innrømme feil. Så kommer siste fase: De blir tause og forsvinner. Det har vært uvirkelig å se det utspille seg dag for dag, hvor lett disse mennene faller.

«Det går nok bra,» sier jeg. «Det hun skrev, er jo bare løgn.»

I telefonen trekker Strane pusten brått inn, luften visler mellom tennene. «Jeg er ikke så sikker på om hun lyver, ikke sånn teknisk sett, i alle fall.»

«Men du rørte henne knapt. I det hun har lagt ut, sier hun at du begikk overgrep mot henne.»

«Overgrep,» fnyser han. «Overgrep kan være hva som helst, akkurat som mishandling kan bety at du grep noen rundt håndleddet eller dyttet til dem i skulderen. Det er et meningsløst juridisk begrep.»

Jeg ser ut av vinduet på bøndenes marked: den myldrende folkemengden, de vrimlende måkene. En kvinne som selger mat, åpner en metallbeholder og slipper ut en sky av damp da hun tar opp to tamaler. «Hun sendte meg en melding forrige uke, forresten.»

Kort taushet. «Jaså.»

«Hun ville høre om jeg også ville stå frem. Tenkte antagelig at hun kom til å være mer troverdig hvis hun fikk dratt meg inn i det.»

Strane sier ingenting.

«Jeg svarte ikke. Selvfølgelig.»

«Nettopp,» sier han. «Så klart.»

«Jeg trodde hun bløffet. Trodde ikke hun turte.» Jeg bøyer meg frem, trykker pannen mot vinduet. «Det kommer til å gå bra. Du vet hvor jeg står.»

Og da puster han ut. Jeg kan se for meg det lettede smilet, rynkene i øyekrokene. «Mer trenger jeg ikke å høre,» sier han.

Da jeg sitter ved conciergeskranken igjen, åpner jeg Facebook, taster inn «Taylor Birch» i søkefeltet, og profilen hennes fyller skjermen. Jeg skroller gjennom det glisne offentlige innholdet jeg har gransket i årevis, bildene og oppdateringene, og nå, helt øverst, teksten om Strane. Tallene fortsetter å stige – 438 delinger nå, 1800 likes, pluss nye kommentarer, mer av det samme.

Dette er så inspirerende.
Jeg har sånn respekt for styrken din. 
Fortsett å si sannheten, Taylor.