– Det viktige for meg er å fortsette å lage ting

Gater jeg har levd er en brutal, ærlig og rå skildring av en oppvekst de færreste kan forestille seg. Hvorfor var det viktig for deg å fortelle denne historien?

– Det viktige for meg er å fortsette å lage ting. Å omgjøre noe flyktig om til noe konkret er grunnlaget for alt jeg lager. At oppveksten min og livet mitt har vært som det har vært kommer i andre rekke for meg, selv om jeg alltid baserer arbeidene mine på det selvopplevde og kaller alt jeg gjør for selvportrett.

Allikevel, det er ikke sikkert behovet for å lage ting hadde vært like sterkt om jeg hadde hatt en annen oppvekst, det kan gode hende at det er utenforskapet som stammer fra barndommen som tvinger det frem. Selve historien er bare som den er, jeg har ikke noe ønske om å finne på ting, kun jobbe med det som finnes fra før. Så finnes det jo veldig mange forskjellige former og måter man kan fortelle de samme historiene på.

Hvordan har det vært å gå fra kunst til litteratur?

– Det finnes noen forskjeller mellom billedkunsten og litteraturen, men jeg skiller i utgangspunktet ikke på de forskjellige uttrykksformene, maleri, tegning, video, skulptur, tekst, lyd, lukt, installasjon osv, selv om de alle har svært forskjellige kvaliteter. For meg er de verktøy som er tilgjengelige for å kunne dekonstruere og konkretisere alt rundt og inni meg.

Tekst i seg selv legger sånn opp til at verden kan brytes opp, og forklares med logikk, på en helt annen måte enn hvordan jeg opplever det er å kommunisere noe gjennom for eksempel maleri. På noen måter er kanskje tekst den motsatte kunstformen til musikken. Musikken er jo koblet helt rent på det viscerale, direkte på følelsene, uten å gå omveier med representasjon. Ord på sin side er oppkonstruert og lært helt uten å ha en naturlig plass i oss. Ikke til forkleinelse for litteraturen, selvsagt.

Jeg er heller ikke den første som har tenkt at musikk og lyd er den overlegne kunstformen, at all kunst aspirerer til å være musikk. Det føles naturlig å veksle mellom dem, å være åpen for at noen historier fortelles best med tegning, og at andre historier trenger ordene. Rent praktisk har det vært veldig tilfredsstillende å ha arbeidsplassen sin pakket inn i én laptop, istedenfor spredd utover hele studioet med vasking av pensler og maling og blyanter som knekker og epoxy som ikke herder og graveringsverktøy man må finne laderen til. 

Du skriver personlig om eget liv: Hva har vært viktigst å fortelle om, og hvorfor?

– Motivene som ligger bak hvorfor man gjør som man gjør er jo alltid interessant, men de er enklere å se fra litt avstand føler jeg. Jeg skriver litt om dette i boka. Når jeg begynner arbeidet, enten det er med utstillinger eller om det er med en bok som den jeg har skrevet nå, så er det ofte instinktene og intuisjonen som tar styringen i starten. Det er opphavet til alt, følelsen av at det må gjøres, uansett hva det er. Motivene er som regel enkle å forstå etter hvert, men det hender jeg dras mot helt konkrete ting, som f.eks. å fortelle om hvordan det var å måtte lære meg å svømme alene som voksen, uten at det noen gang blir helt klart for meg hvorfor det føles pressende å måtte få det ut i en form.

Samtidig, det er lett å gjenkjenne uroen av å føle seg misforstått, den gjør vi jo alle forsøk på å kvitte oss med hele tiden, så det handler nok mye om det. Det er nok også viktig for meg å nyansere omsorgssvikten som har blitt slått stort opp de siste årene.

Hvordan tror du din oppvekst har formet deg som kunstner og forfatter – og som menneske?

– Oppveksten min har vært problematisk og konfliktfylt, men det ligger mye interessant råstoff i utfordringene tenker jeg. At det finnes store ytterpunkter i livet mitt tenker jeg på som noe positivt. Det å være nødt til å klare seg selv hele tiden har nok kanskje gjort meg enda mer innadvendt og selvgående enn hva det biologiske utgangspunktet la opp til, selv om jeg tror jeg ville foretrukket å være alene uansett.

Hvordan var det å skrive om barndommen din?

– Jeg prøver å få kontroll på fortid og nåtid både i boka og i livet generelt, fortiden er jo i teorien helt ufarlig, men i praksis kan det være vanskelig å kutte forbindelsene til alt som ligger igjen og forstyrrer. Det er et pågående prosjekt det her, se tilbake på tidligere liv og hente frem fortid til nåtid for å prøve å forstå. Det er nok en forsvarsmekanisme, men jeg tenker at det brutale og ekstreme livet også er ærligst og renest, og sånn sett mest interessant å se på om man ønsker å forstå.

Jeg har opplevd ting som barn som helst ikke skal være en del av et barns liv og jeg skriver om noen av de, men selv de voldsomme og dramatiske hendelsene er allikevel alltid bare hendelser som drukner i sammenligning med hvor kaotisk og uhåndgripelig livet i seg selv oppleves syns jeg. Det er noen grunnleggende menneskelige irritasjoner som dirrer på innsiden av oss alle tenker jeg, som overgår alt.

Hvis det er én setning i Gater jeg har levd som oppsummerer hele boken, hvilken ville det vært?

– Jeg tenker at første setning i boka forteller mye om både fortiden og fremtiden min, men det er en ulidelig jobb å skulle oppsummere boka med én av setningene i den. Et av problemene mine som menneske og forfatter (som min redaktør har trøstet meg med at var en styrke) er hvor omstendelig jeg er. Jeg er mer frista til å forklare hele boka med en ny bok enn å oppsummere den med en allerede eksisterende setning.

Hvilke forfattere setter du høyest?

– Edouard Levé er den eneste forfatteren jeg har følt noen tilknytning til over en lang periode, jeg leste bøkene hans «Selvportrett» og «Selvmord» først for omtrent 10 år siden, men de sitter helt klart i meg fortsatt. Det var lite overskudd til kultur i livet mitt før for 4-5 år siden, men forfattere jeg har lest mye de siste årene og alltid vil lese mer fra er Edouard Louis, Ocean Vuong, Stig Sæterbakken, Claire Keegan, Karl Ove Knausgård, Tove Ditlevsen.