Jeg skrev om å føle seg fanget i et liv man har skapt selv

Så skrev jeg. Om natta i senga mi, på kontoret etter legging av to barn og i lunsjpausen på biblioteket der jeg jobber. Jeg skrev om Signe som er fotograf, hennes perfekte ektemann Sigurd som jobber i Leger uten grenser, sønnen deres Linus på 7 år, katten Mandela som plutselig en dag forsvinner, og svigermor Ingjerd. Jeg skrev om den komplekse kjærligheten mellom en mann og en kvinne, og mellom en mor og en sønn, om å føle seg fanget i et liv man har skapt selv, om å gå i svart over småting når verden brenner. Jeg skrev om en traumatisk fødsel og en fødselsdepresjon, og så lot jeg en dose undertrykt begjær sive gjennom det hele. Jeg har ønsket å skrive en både mørk, tempofylt og forhåpentligvis humoristisk fortelling om et av de siste tabuene vi har: Om å angre på at man fikk barn, om ikke å være en god forelder.

I skriveprosessen har jeg grublet mye over hva det vil si å være et godt menneske, hva det er å leve et sant og meningsfullt liv i dette privilegerte samfunnet som Norge er. Signe opplever at hun er ubrukelig, både som samfunnsborger, livspartner, og som mamma – og hun er kanskje også det, når vi møter henne. Håpet mitt er at leserne skal elske Signe allikevel og tenke at hun er et sterkt og modig menneske.

For meg handler Ubrukelig mest om å føle seg fanget i livet man har skapt selv, om å tvile på om valget av livspartner og barn var riktig, om lengselen etter livet man levde før, om redselen for å miste seg selv, om nedarvede traumer, om hvor komplisert det kan være å være en god forelder, og om hvor vondt det gjør når du ikke får til å være en god mamma, en god kjæreste, det livet du har valgt.  

Jeg håper dere vil bli oppslukt og underholdt av Signes univers, men også kjenne på følelser og tenke ‘forbudte’ tanker som mange har, men få snakker om.

Alt godt fra Helle Haugsgjerd