Gaven som helbredet

Siden hun var liten, har husmannsjenta Anne visst at hun er født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. I stedet for å være stolt over denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes. Her forteller Ellen Vahr om fortellingen bak romanen Gaven.

Anne har et sjeldent blikk for å stille riktig diagnose og helbrede sykdom på grunnlag av klarsynte iakktagelser og sunt folkevett og behandlingen besto av planter med helbredende kraft, magiske signeritualer blandet med folkelige, fornuftige råd.

Vinteren 1841 reiser Anne fra Vardal til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone. Hun har valgt den veien hun tror er den rette. Det eneste hun har med seg er noen tørkede planter, en sort bok og en hemmelighet. Livet i Christiania er ikke som hun hadde trodd, og det er først da hun tror at hun har mistet alt, at Anne finner kraften til å stole på hvem hun er.

Gaven som helbredet

Min tipptippoldemor Anne Brannfjell (1815–1905) ble Norges mest kjente kloke kone og fikk tilnavnet «signekonenes dronning.» Hun ble oppsøkt av folk med alt fra gikt, hudsykdommer, bleksott og bronkitt til døvhet og kjertelsykdom. Men hennes livsoppgave forble å helbrede barn med rakitt, også kalt engelsk syke.

Hun hadde et sjeldent blikk for å stille riktig diagnose og helbrede sykdom på grunnlag av klarsynte iakttagelser og sunt folkevett. Hennes behandling besto av planter med helbredende kraft, magiske signeritualer blandet med folkelige, fornuftige råd.

Mitt første møte

Så lenge jeg har levd har historien om min tipptippoldemor ligget i meg. Først stille, som en mystisk og spennende historie som ble fortalt meg av min farmor da jeg var liten. Hvordan hun som barn satt på oldemorens fang, i det lille huset hennes klemt inn under den bratte Ekebergskrenten, eller hun fulgte med på den gamles behandlinger og ritualer. Senere som en byvandring hvor historien hennes ble kledd med historiske fakta. Jeg fulgte, sammen med et utall andre byvandrere, i min tipptippoldemors fotspor gjennom Konows gate, eller Gravergaten som den het i gamle dager, «de kloke koners gate», og ble fortalt de utroligste historier om hennes evner og helbredelser. Men det var først mange år senere jeg virkelig forsto hvor viktig historien hennes var og at jeg ville gi den videre.

Annes gave

Anne Marie Andersdatter, husmannsdatter under Mustad gård i Vardal, var født med en gave, en evne til å se, og et kall til å hjelpe syke og lidende. Men i stedet for å være stolt av denne gaven, gjemmer hun den bort. Hun vil ikke være annerledes.

Det er noe gjenkjennelig i historien hennes. Følelsen av å være født til noe spesielt, redselen for å være annerledes, valget vekk fra det som man mer enn noe annet har lyst til å gjøre.

Av den kloke kona i hjembygda lærer hun seg å lese naturen. Hver plante bærer Guds signatur og viser henne hvilke sykdommer plantene kan helbrede. Det er her i naturen, blant blomster og trær, hun kjenner at hun lever. Men hun våger det likevel ikke. I stedet reiser hun til Christiania for å tjene hos byens mest berømte gullsmed og hans unge, vakre kone.

Det er noe gjenkjennelig i historien hennes. Følelsen av å være født til noe spesielt, redselen for å være annerledes, valget vekk fra det som man mer enn noe annet har lyst til å gjøre. Og det er akkurat her hun tenner min ild og får meg til å sette av de neste tre årene til å skrive min aller første roman.

Mange veier å gå

Når ideen om å skrive hennes historie kommer, har jeg allerede nok materiale til en hel bok om den kloke Anne Brannfjell som tar imot horder av pasienter oppe i den lille stua på Ekeberg. Hvordan hun møter dem med vennlighet og respekt og aldri tar seg betalt. Men det er ikke nok – det er noe mer som har min oppmerksomhet. Jeg kan ikke skrive historien hennes uten å beskrive reisen. Hvem er den unge Anne? Hvilken kamper har hun måttet kjempe for å finne sin egen vei – og å våge å gå den?

Min gave er annerledes enn Annes, min vei også, akkurat som jeg tror vi alle har forskjellige gaver og forskjellige veier å gå. Men noe er felles. Lengselen etter å leve fullt og helt. Bruke oss selv. Leve sant og gjøre noe meningsfullt. Og det er dette jeg finner mens jeg søker i nytt materiale. Den unge Anne kjemper. Så sterk, så modig og samtidig så redd. Det er en ny og ukjent historie som utspiller seg mens jeg leter i diverse arkiver, snakker med lokalhistorikere, finkjemmer utallige avisutklipp og bøker hvor hennes liv er skrevet ned. Virkeligheten overgår fantasien i stort monn. Jeg finner et liv med frykt og fortielse, men også med kjærlighet og tillit, håp og tro. Og det er akkurat her jeg begynner å samle trådene. Det er denne historien jeg vil fortelle. Veien tilbake. Veien hjem.

De glemte, kloke kvinnene

Min tipptippoldemors historie er for meg en historie om sannhet. Om mulighetene som åpner seg når vi våger å stå ved oss selv. Men det er også en historie om de sterke, og kanskje glemte, kloke kvinnene som brukte sin visdom og sin kunnskap om naturen til å hjelpe. Det kostet dem dyrt til tider. Under hekseprosessene måtte mange bøte med livet. Da kvakksalverloven kom, mistet flere av dem friheten, og havnet i tukthus. Det var de lærde menn med universitetsutdannelse, doktoren i byen og presten på landsbygda, som skulle hjelpe de syke.

Min gave er annerledes enn Annes, min vei også, akkurat som jeg tror vi alle har forskjellige gaver og forskjellige veier å gå.

Det har vært en lang og lærerik reise å skrive boken. Respekten jeg ønsket å vise Anne og de kloke konene. Hvordan jeg skulle ivareta hennes historie samtidig som jeg skulle skrive en spennende roman. Det å blande fakta og fiksjon. Det å våge.