Fortrengte historier

I debutromanen min, Huskeøvelser for viderekomne, er den polske byen Łódź selve navet i fortellingen. Byen forsøkte lenge å fortrenge og dekke til sin krigshistorie, men traumene etterlot seg en type spor som ikke kunne forbli skjult.

Skrevet av: Aldona Kasztan

Først etter at jeg dro fra Polen, oppdaget jeg hvor mye hjembyen min har betydd for meg. Jeg ville skrive en fortelling med Łódź som utgangspunkt, gjøre byen til en hovedperson. Jeg ønsket å gjenskape erfaringen av å vokse opp bak jernteppet på 1980-tallet, altså i en periode da kommunismen allerede begynte å forvitre. Og jeg ønsket å skrive om tid.

Alina bor i en by der verdenskrigen lagde dype sår og traumer, og i en verden som er i ferd med å endres og gå i oppløsning. Siden Łódź aldri ble renovert og pusset opp, er de fysiske sporene av fortiden mulig å få øye på. Alina finner slike tegn over alt: i trappeoppgangen, på fortauet, hjemme hos oldemor. Til tross for at de voksne aldri snakker om historien, sanser Alina sorgen som ligger skjult under overflaten, sporene etter fortiden har flere dimensjoner.

Blant tingene til oldemor, finner Alina et lite portrett tegnet under krigen, det fremstiller Brunon, en ung mann som levde i byens ghetto, i samme leilighet som oldemor senere overtok. Nå begynner Alina å fornemme nærværet hans. Fragmenter av hans korte liv viser seg for henne.

Da jeg ble eldre og lærte mer, oppdaget jeg hvor mye som ble borte i og med krigen, og hva hullene i hjembyen min faktisk viste til. Parkeringsplassen mellom to bygninger like ved oldemors leilighet, viste seg for eksempel å være tomrommet etter en av synagogene som brant ned i begynnelsen av krigen. På et lite tettsted utenfor Łódź bodde det i førkrigsårene en betydningsfull hasidisk vismann, og takket være ham, var dette lille stedet i noen år forvandlet til et levende senter for hasidisme. Jeg begynte å lese om det, og med en gang ble jeg betatt av den hasidiske skapelsesberetningen. Den sier at det finnes en iboende feil i den verdenen vi lever i. Vi er malplasserte, forskjøvet, i utakt. Fortellingen virket både vakker og illevarslende. Det var da det ble klart for meg at den mannlige hovedpersonen min, Brunon, måtte være en hasid.

I denne romanen har jeg ønsket å skrive om den konkrete, men kanskje umulige, forbindelsen mellom ulike tider og rommet tiden utspiller seg i. For Alina fornemmer Brunon i en annen tid, og hennes fornemmelser speiles av øyeblikk der også han opplever seg forfulgt av et blikk, iakttatt av henne. Det er byen som gjør dette mulig, det fysiske rommet, bylandskapet. Byen bærer på alle erfaringene som er gjort, og Łódź danner forbindelseslinjen mellom de to hovedpersonene i romanen. Slik sett handler det ikke bare om en by, men om den kollektive hukommelsen satt opp mot den individuelle forståelsen. Hva gjør minnene med oss, hva gjør den historiske erfaringen med oss, med meg?