Foto: Anne Valeur

Bli kjent med debutant Helle Haugsgjerd

Å debutere som forfatter er nervepirrende, fylt med glede og bekymring. Men uansett følelse som sitter i kroppen er det en stor dag å holde sin egen bok i hendene for første gang.

Vi har snakket med en av høstens debutanter, Helle Haugsgjerd, som har skrevet boka "Hver natt dør jeg" som utgis i august.

Hvilke forventninger har du til å utgi bok?

Jeg gleder meg, egentlig. Jeg er spent på om den lille, store, historien som har levd inni meg så lenge, finner andre mennesker. Det føles riktig at boka nå skal leve sitt eget liv.

Hvorfor ble det akkurat denne boka, tror du?

Linas historie var nødvendig for meg å fortelle, rett og slett. Både fordi den brant inni meg, og fordi jeg er opptatt av tematikken på et samfunnsmessig plan.

Alle har jo historier og fantasier, som lever i en, gjennom livet. Jeg har hvert fall mange fortellinger inni meg, fiktive eller inspirert av virkeligheten, som omformes og forvandles etterhvert som jeg gjør meg nye erfaringer. Noen av dem brenner – eller om du vil, banker på og må ut. Linas historie var en sånn en. 

At det ble bok, var en prosess. Jeg har alltid skrevet, men ikke tenkt på den litterære verden som en mulighet. Siden jeg er skuespiller, har det vært mest naturlig å tenke at det var tekster for scene jeg skulle skrive. Men da jeg åpnet opp for at dette kunne bli en roman, kjentes det veldig riktig. 

Hva inspirerer deg?

Jeg kan bli inspirert av mye. Stort sett føler jeg meg som en svamp, litt slitsomt og ganske nyttig. Andres kunstutrykk er en takknemlig inngang for å skape selv. Ting som treffer meg, gir bilder og setter i gang emosjonelle prosesser, som gjør at jeg fantasere videre.

Aller mest blir jeg inspirert av mennesker og situasjoner jeg observerer. Eller er i selv. Det kan være hverdagslige betraktninger, eller avgjørende punkter i livet. Alt jeg ser på min vei som lagrer seg i kroppen min, egentlig. 

Hvis boka skulle hatt et soundtrack – hvilken låt eller musikkstykke skulle det være?

Sannheten er at underveis i skriveprosessen, er det én enkelt sang jeg har hørt på cirka ti millioner ganger. Hver gang jeg trengte å koble meg på Linas univers, lyttet jeg meg inn i hennes rytme og stemme ved å høre på «Twentytwofourteen» av The Album Leaf.

Jeg vet ikke helt hva det er ved dette sporet ellet hvorfor, jeg fant det tilfeldig da romanen «bare var en følelse som måtte ut». Det noe med stemningen i sangen som plasserer seg fysisk i meg, på riktig sted. 

Hva leser du nå?

Jeg er akkurat ferdig med «Høst» av Ali Smith. Skal i gang med «Vinter», som sammen med «Vår» og «Sommer» er sommerprosjektet mitt. Og denne uka har jeg lest «Kys mik» (Grydeland) og «Kampen» (Eiksund) fordi jeg også jobber som kreativ formidler på Deichman, for barn og ungdom.

Ja - og forrige helg leste jeg Sandra Kolstads debutroman.