Antony Gormleys Jernmenn

De særegne landskapene og strendene som utgjør Jæren vekket min interesse for noe jeg hadde tatt for gitt og ikke hadde sett for meg at jeg kunne eller skulle skrive om.

Lenge før jeg begynte å skrive på det som skulle bli Gormley gikk jeg en fottur langs Jærkysten, fra Tungenes fyr i nord til Eigerøy fyr i sør, en tur som tok fire dager. Noen uker senere gikk jeg samme rute igjen – og siden en tredje gang. Disse fotturene gjorde meg kjent med mine hjemtrakter og med de særegne landskapene og strendene som utgjør Jæren på en måte som var ny for meg, og vekket min interesse for noe jeg hadde tatt for gitt og ikke hadde sett for meg at jeg kunne eller skulle skrive om.

Da jeg gikk i gang med det som skulle bli Gormley hadde jeg ingen plan utover at jeg ville skrive om mine hjemtrakter og at det var selve stedet som skulle være den egentlige hovedpersonen.  Jeg ville bruke alt det man tar til seg der man vokser opp og bor til man er nitten år, og som det kanskje ikke er mulig å tilegne seg på andre måter; den lokale geografien, slik man selv har utforsket og opplevd den, dialektene man har hørt, menneskene man har kjent. Samtidig ville jeg løsrive alt dette fra mine egne erfaringer, fra det selvbiografiske.

Another Place

Av alle momentene ved mine hjemtrakter som jeg prøvde å beskrive skilte Antony Gormleys installasjon Another Place på Solastranden seg tidlig ut. Dette var et kunstverk bestående av hundre jernmenn, hundre avstøpninger i full størrelse av kunstnerens kropp. I 1998-1999 sto disse utplassert ved enden av Sola flyplass og på Solastranden, som ligger i forlengelsen av flystripen og som er den mest brukte av jærstrendene.

De korte tekstene jeg skrev om denne kunstinstallasjonen lignet ikke på noe jeg hadde skrevet før, og jeg bestemte meg for å forsøke å bygge en hel roman rundt Another Place og de særegne jærlandskapene. Å gå så langt inn i dette var spennende fordi mitt eget forhold til Jernmennene var uavklart og på et vis speilet det uavklarte i mitt forhold til mine hjemtrakter, som jeg liker å besøke, men hvor jeg ikke kan bo.

Jeg så for meg at om jeg kunne fange nettopp det sammensatte ved mitt forhold til stedet og til installasjonen, kunne det bli en rik tekst med mange innfallsvinkler. Samtidig passet det fint å legge handlingen til sent på nittitallet, siden jeg flyttet fra Sandnes i 1999.

Gormley - en roman

Sommeren 1998 finner den største kunstbegivenheten i Rogalands historie sted.
Den britiske kunstneren Antony Gormley får utplassert hundre jernmenn, hundre avstøpninger av sin egen, nakne kropp, på den mest kjente og mest brukte jærstranden, nemlig Solastranden.

Hundretusenvis besøker Jernmennene. Den omfattende og intense debatten engasjerer hele fylket. Et mangfold av stemmer kommer til orde i det som utvikler seg til en slags kollektiv, eksistensiell krise hvor Rogalands identitet, fylkets sjel står på spill.

For syvende generasjon Gustav Alexander de Ledaal-Zetlitz, en heller reservert kurator ved den lokale kunstforeningen, representerer jernmennene hans livs mulighet. Gustav Alexander er kanskje landets fremste Gormley-ekspert, og nå er hele fylket for første gang i hans lange karriere som kunstformidler, opptatt av det han anser for å være et betydelig kunstverk. Dessuten vil installasjonen på Solastranden innebære et enda tettere samarbeid med foreningens leder, Birgitte Vege. Gustav Alexander dras mot Birgitte slik han dras mot Gormleys jernmenn, inntil kunstinstallasjonen og kvinnen nærmest forenes i en og samme søken.

Men det skal snart vise seg at ingenting forløper slik Gustav Alexander har sett det for seg. For lar det seg gjøre å videreføre den største kunstbegivenheten i Rogalands historie? Kan man holde på en kvinne når man ikke våger, når man skaper henne om til et levende kunstverk - om enn et skjellsettende et - i ens eget liv?

Gormley er en flerstemt roman om Rogaland og om lokal tilhørighet, om en manns motsetningsfylte dragning mot et fylke, mot kunsten, mot en kvinne.