Foto: Adam Pegg

Utdrag: Til døds

Finnes det et språk for døden i en altoppslukende sorg?

Yvonne har ikke hatt kontakt med faren siden tenårene. Da han igjen dukker opp, er det fordi han trenger et sted å dø. Han flytter inn på hennes hybel, og livet hennes handler etter hvert utelukkende om å tilfredsstille den dødssykes behov. Etter farens bortgang prøver Yvonne å finne tilbake til sine egne behov som menneske.

Til døds handler om en pårørendes trang til å skape et språk for døden i en altoppslukende sorg. Romanen er et forsøk på å grave frem en latent kjærlighet i en betent relasjon, med døden som redskap.

«...et dypt gripende og praktfullt stykke romankunst.»

Sigmund Jensen, Stavanger Aftenblad 

Cesilie Holcks Til døds er en spiss og stilsikker roman om far og datter. Til døds holdes i stramme tøyler, ikke bare innholdsmessig, men også språklig.(…) Holck klarer det kunststykket det er å løfte det dystre stoffet til en (…) energisk refleksjon over familierelasjoner, skjebne, liv, død og medmenneskelig ansvar. Med denne boka framstår hun som en som resten av det lesende Norge burde få øye på.»

Janneken Øverland, Klassekampen

«… en særegen blanding av sjarm og melankoli. Cecilie Holcks nye kortroman søker forsoning med døden, og uttrykker samtidig et desperat ønske om mer liv. (…) Det usagte, mangelen på oppgjør og dype samtaler, gir slagkraft til handlingen i de korte kapitlene. (…) Romanen balanserer elegant mellom det eksplisitte og det implisitte, mellom kjerne og ytterkant.»

Vilde Sagstad Imeland, Morgenbladet

«… observasjonene om døden er originale, gode og overraskende rørende. Holck vil løse opp språk som har gått seg fast i blindspor, slik det ofte kan gjøre når døden er tema. Og når hun nøster opp og treffer, er det noe dypt og menneskelig og intimt tover det.»

Joakim R. Berthelsen, Bergens Tidende

«I Til døds stuper forfatteren gang på gang inn mot det gravalvorlige og sentimentale, for like etter å bøye av og la teksten skjene ut i blødmene og obskønitetene. Ikke fordi jeg tror Cesilie Holck må gripe etter ironien hver gang hun nærmer seg inderligheta, men fordi hun nekter å la døden bli så hellig at man ikke også kan kødde litt med den.»

Erik Engblad, Vårt Land

Les et utdrag av Til døds

Egentlig var det patolog jeg ville bli. Jeg skulle dissekere det døde kjøttet, kjenne lukten av ferskt kadaver idet beinsagen skar ut en portal inn til det aller helligste, menneskekroppen. Jeg ville granske nyrer, snitte i svartsotede lunger, studere det veldige nettet av innsnevrede blodårer. Se de knudrete, peonformede kreftsvulstene som blomstret utelukkende til ære for meg. Jeg skulle være en av få som med hjemmel i loven kunne løfte et hjerte ut av en kropp og kjenne tyngden av det i hendene.

Men noen god patolog hadde jeg aldri blitt. Prestasjonsangsten ville vært for stor trass øyne som stirret vasne mot meg uten å dømme. De sleipe, hellige innvollene ville ha sklidd ut av hendene mine og landet på gulvet med et uverdig klask. Jeg ville helt fint klart å tråkke flat en skrumplever eller to.

Fristelsen til å eksperimentere ville blitt for stor. Hadde det gått an å sy tynntarmen fast til hjertet og bruke det som jojo? Kunne jeg ha festet tenner til skolten og laget et dødelig våpen? Ville hodet mitt ha fått plass i en tom buk? Jeg hadde prøvd å finne ut hva som ville skje dersom jeg fylte lungene med helium. Hvordan det ville sett ut om jeg sendte dem til værs, lot dem bli til kreftforpestede, svarte
skyer der oppe blant lysrørene i det sterile sykehuslokalet.

Disse uoppnåelige dagdrømmene var min eneste fritidssyssel. 

Men før eller senere går hobbyen til helvete. Fallskjermhopperen trykker på utløserknappen i ti tusen fots høyde, men ingenting skjer. Tesla-eieren krasjer i fjellveggen og blir til en grøt av sotede vinduer, halvfordøyd hummer, klorhvite tenner og brasilianskvokset anus. Veskehunden man kjøpte mens den var på moten, og som man egentlig har blitt glad i, må avlives til fordel for en bomberjakke i fuskepels.

Jeg var så besatt av døden; den var et svar på et spørsmål som aldri kunne stilles. En eksistensiell Jeopardy-lek jeg aldri kunne vinne. Spørsmålet var gjemt i meg, gebrokkent, på et språk jeg verken hadde øre eller erfaring nok til å forstå.

Når begynte det? Var det en medfødt fortvilelse i meg?

Nei.

Det begynte med forsvinningen.

Det var ingen som døde.

Han bare forsvant.