Utdrag: Cilkas reise av Heather Morris

Cilkas skjønnhet redder livet hennes. Den ble også hennes skjebne.

Cilka Klein var bare 16 år da hun i 1942 ble sendt til Auschwitz. Hun var så vakker at hun ble tatt til side, og leirkommandanten brukte henne til sine private behov. Cilka overlevde Auschwitz, men da russerne frigjorde leiren i 1945 ble hun dømt for å ha samarbeidet med den tyske fienden. På nytt ble hun stuet sammen med desperate kvinner og barn. Denne gangen var målet Sibir.

Cilka var 18 år da hun havnet i den brutale Gulagleiren i det øde Sibir. I denne ubeskrivelig mørke tilværelsen, i enda et terrorregime, finner Cilka en utrolig styrke i seg selv. Hun er sterk nok til å hjelpe andre i leiren og til selv å komme gjennom enda et helvete.

Dette er fortsettelsen på historien fra Tatovøren i Auschwitz, og fortellingen er basert på virkelige hendelser.

Boken er oversatt av Cecilie Winger.

Les et utdrag av Cilkas reise her

Auschwitz konsentrasjonsleir 27. januar 1945

Cilka stirrer på soldaten som står foran henne. Han tilhører hæren som har marsjert inn i leiren. Han sier noe på russisk, og deretter tysk. Soldaten tårner over den atten år gamle jenta. «Du bist frei.» Du er fri. Hun er ikke sikker på om hun faktisk hører riktig. De eneste russerne hun har sett tidligere, i leiren, var avmagrede, utsultede – krigsfanger.

Var det virkelig mulig at det eksisterte frihet? Var marerittet virkelig over?

Siden hun ikke svarer, bøyer han seg og legger hendene på skuldrene hennes. Hun rykker til.

Han fjerner raskt hendene. «Beklager, jeg mente ikke å skremme deg.» Han fortsetter på gebrokkent tysk. Men så rister han på hodet, og går visst ut fra at hun ikke skjønner hva han sier. Han gjør en feiende bevegelse og gjentar ordene langsomt. «Du er fri. Du er trygg. Vi tilhører Sovjethæren og vi er her for å hjelpe deg.»

«Jeg skjønner,» hvisker Cilka mens hun strammer kåpen som skjuler den magre kroppen.

«Forstår du russisk?»

Cilka nikker. Som barn lærte hun en østslavisk dialekt, rusinsk.

«Hva heter du?» spør han vennlig.

Cilka ser opp i soldatens øyne og sier med tydelig røst, «Jeg heter Cecilia Klein, men vennene mine kaller meg Cilka.»

«Det er et vakkert navn,» sier han. Det er uvant å se en mann som ikke er en av fangevokterne, men som likevel er så sunn. Øynene hans er klare, kinnene fyldige, og det lyse håret stikker ut under luen. «Hvor er du fra, Cilka Klein?»

Minnene fra hennes tidligere liv har bleknet, har blitt utydelige. På et eller annet tidspunkt ble det altfor smertefullt å tenke tilbake på livet hun hadde levd sammen med familien, i Bardejov, at det faktisk hadde eksistert.

«Jeg er fra Tsjekkoslovakia,» sier hun med brusten røst.

Auschwitz-Birkenau konsentrasjonsleir, februar 1945

Cilka har sittet i brakken, så nær som hun bare kan komme en av ovnene som gir dem varme. Hun vet at hun allerede har vakt oppmerksomhet. Alle de andre arbeidsføre kvinnene, venninnene hennes inkludert, ble allerede for flere uker siden tvungne til å marsjere ut av leiren av SS-mennene. De gjenværende fangene er skinnmagre og syke, eller barn. Og så er det Cilka selv. Meningen hadde vært at de skulle skytes, men i hastverket nazistene fikk med å komme seg unna, ble de isteden overlatt til sin egen skjebne.

Soldatene har fått selskap av andre offisielle representanter – sikkerhetstjenestefolk, har Cilka fått høre, selv om hun ikke er sikker på hva det betyr – for å håndtere en situasjon som ingen vanlig soldat er opplært til å takle. De sovjetiske representantenes oppgave er å opprettholde lov og orden, spesielt med tanke på alt som kan representere en trussel mot Sovjetunionen. Soldatene har fortalt henne at deres rolle er å utspørre alle fangene, for å bestemme deres status, og særlig hvis de har samarbeidet med eller jobbet for nazistene. Den tyske hæren blir ansett som en fiende av Sovjetunionen, og enhver som har stått i forbindelse med den, om enn ufrivillig, er dermed Sovjetunionens fiende.

Det kommer en soldat inn i brakken. «Bli med meg,» sier han og peker på Cilka. På samme tid skyter han ut hånden, griper henne i høyre arm, og haler henne med opp. Det har gått flere uker, og hun har stadig sett andre bli fraktet med for å utspørres. Det er blitt en del av rutinen i brakken. For Cilka er dette bare «hennes tur». Hun er atten år og må bare håpe på at de skjønner at hun ikke hadde noe annet valg enn å gjøre det hun fikk ordre om, for å overleve. Ikke annet valg, bare døden. Hun må bare håpe at hun snart skal få lov til å reise hjem til Tsjekkoslovakia, og skape seg en ny fremtid.