Thomas Quick – en seriemorder blir skapt 

Det er uhyggelig, det er sant og det er fantastisk god lesning, skriver Leif GW Persson om Hannes Råstams Tilfellet Thomas Quick. Les forordet til Persson her. Og les boka! 

Åtte drapsdommer. Pluss tjuefem tilståelser som aldri førte til tiltale. Slik så den ut, Thomas Quick-saken. Og det er vel få som ikke husker medienes bilde av Quick, eller "Sätermannen". En verre drapsmann, til og med kannibal, hadde det lille Sverige aldri sett.

Våren 2008 reiser journalist Hannes Råstam til Säter sykehus for sitt første besøk hos "Sveriges verste seriemorder". Det blir et omveltende møte som skal få uante følger for dem begge.
Råstam studerer hvert papir i etterforskningen, gransker avhørene og gjennomgår de egne forklaringene til Sture Bergwall, som er Thomas Quicks egentlige navn. Han får også tilgang til mengder av tidligere ukjent materiale - journalene ved Säter sykehus, politimenns dagbøker og bortgjemte politirapporter. En tvil begynner å vokse frem hos ham. Gjennom tålmodig å sette sammen et puslespill nøster Hannes Råstam opp fortellingen om hvordan Sveriges verste seriemorder ble skapt.

Boken er en sann thriller om en underlig menneskeskjebne og et tragisk rettskasus. Trinn for trinn blottlegges hvordan Thomas Quick ble forvandlet til seriemorder, og hvordan domstolene kunne dømme ham for åtte drap han ikke hadde begått. Samtidig går de virkelige morderne fri.

La meg fortelle historien om seriemorderen Thomas Quick. I løpet av en periode på nærmere tretti år skal han drepe drøyt tretti mennesker: Voksne kvinner og menn, ungdommer og barn. Første gang er i 1964, og da er han bare fjorten år gammel, samtidig som måten han gjør det på, bærer et tydelig vitnesbyrd om alle de drapene han senere skal begå. Bestialske seksualdrap der han voldtar, torturerer, dreper og parterer sine ofre. Han drikker blodet deres og spiser deler av dem, han tar med seg kroppsdeler som trofeer for å holde liv i fantasiene sine til han kan finne et nytt offer, og til slutt kvitter han seg med levningene deres ved å massakrere dem, grave dem ned eller bare hive dem i en grøft.

Vurdert med de vanlige kriminologiske målene i form av bestialitet og antall ofre er Quick ingen vanlig seriemorder. Han står svært høyt på listen over slike i hele den vestlige verdens kriminalhistorie, og når det gjelder mange av alle disse grusomhetene han har gjort seg skyldig i, er han til og med unik. Det er egentlig bare ett problem med den beskrivelsen av ham som gjennom femten års tid skal dominere i presse, kringkasting og alminnelige forestillinger: Ikke noe av det ovennevnte var sant. Alt var bare påfunn. Thomas Quick hadde aldri drept noen, ikke engang truffet noen av sine mange ofre. Han var et fantasifoster som ga ansikt og kropp til ondskapen i dens mest ekstreme form, og hovedsakelig skapt av andre enn ham selv.

Nå har Hannes Råstam fortalt den sanne historien. Den som handler om Sture Bergwall, født i 1950 i Korsnäs utenfor Falun, som er svært plaget av fysiske og psykiske lidelser helt fra tidlig i barndommen, mentalpasient gjennom halve livet og tung misbruker av både alkohol, narkotika og vanlige legemidler siden tidlig i ungdomsårene. Råstam har fortalt om hvordan det gikk til da rettsapparatet i nær og dyp forening med det psykiatriske hjelpeapparatet forvandlet en alvorlig psykisk syk misbruker og mytoman til seriemorder.

For en gangs skyld er det også så enkelt som at Råstam ikke bare har skrevet en bok om det som faktisk har skjedd; han var også den som sørget for at sannheten ble trukket frem i det lyset som strålte ut fra de ekte skurkene som hadde skapt løgnen.

Tvilere og skeptikere har såvisst eksistert hele tiden, fra tidlig på nittitallet da seriemorderen Thomas Quick fikk begynne å herje fritt i vårt indre, så i rent tidsmessig forstand dukker Hannes Råstam opp sent i handlingen. Særlig lik John Wayne, James Bond eller vår egen Carl Hamilton er han heller ikke. En lang, mager journalist, som regel lavmælt og korrekt, av og til med et stillferdig smil, som har laget tre fjernsynsprogram om Vår Egen Seriemorder og i aller siste øyeblikk også fått ham til å tilstå at han dessverre har diktet opp alt sammen. Og til og med fått ham til å forklare oss andre hvorfor han gjorde det og hvem som fikk ham til å gjøre det.

Akkurat som i alle filmer fra barndommen min, der virkeligheten beskrives i svart-hvitt, og der kavaleriet alltid kommer ridende i aller siste øyeblikk med trommende hover, trompetfanfarer, dragne sabler og akkurat denne gangen anført av en undersøkende journalist som plutselig – og i alle henseender som egentlig teller – er fullstendig lik barndommens John Wayne. Med all respekt for tvilere og skeptikere, er det den lille, vanlige, tapre flokken av journalister, forskere, jurister og slike som bare skal si imot fordi det tjener en god sak som følger av rimelig tvil, og som til og med er så sta at de bærer samme etternavn uansett sammenheng. Uten Hannes Råstam ville mange av oss måttet leve videre med bare vår tvil å trøste oss med, mens de fleste av oss sikkert ville løst problemet ved å tenke på noe annet i stedet.

At Hannes Råstam også skrev svensk rettshistorie på sin vei til sannheten om Thomas Quick, er noe jeg nesten vegrer meg for å si – ganske enkelt fordi slikt sjelden byr på noen nevneverdig leseropplevelse. I dette tilfellet er det omvendt. Råstams bok er velskrevet og godt fortalt. Den beskriver et svensk rettsapparat som har vært rammet av en moralsk, juridisk og intellektuell meltdown, og et svensk psykiatrisk hjelpeapparat som bare kan føre tanken hen på tidlige sovjetiske motstykker som vi hittil har trodd at vi bare kunne lese om. Og når vi leste, dreide det seg i alle fall ikke om oss.

For å si det kort og svært enkelt: En bok som forteller hvordan det gikk til da svenske politifolk, påtalejurister, advokater og dommere – med velvillig bistand fra diverse leger, psykologer, en såkalt hukommelsesekspert og altfor mange journalister og vanlige kulturpersonligheter – foredlet en psykisk syk lystløgner til “kriminalhistoriens verste seriemorder”.
Det er fælt, det er sant, og det er aldeles fenomenal lesning.

Boken er oversatt av Henning Kolstad